Fordelingsutvalget er i ferd med å komme med sin NOU, hvor de har blitt bedt om å foreslå tiltak som kan bidra til å redusere økonomiske forskjeller over tid. Et av forslagene deres er økt boligbeskatning, men da mest som et inndekningsforslag for andre gode tiltak.

Det kommer stadig opp forslag om endringer i boligbeskatningen, som for eksempel i Skaugeutvalget sitt forslag til skatteendringer i forbindelse med ny skattereform, 2004-2006. Alle gode økonomer er enig om det er fornuftig med mer beskatning av bolig, da det er samfunnsøkonomisk gunstig.

Likevel mister en gjerne et av de viktigste momentene i forhold til beskatningen av bolig. Nemlig fordelingsvirkningene som kommer fra manglende fordelsbeskatning. Det er dette Fordelingsutvalget burde ha sett på.

Vi har med viten og vilje gjort det gunstig å eie egen bolig, men da har vi samtidig gjort det meget ugunstig å leie bolig. Det vi gir til den ene gruppen tar vi nødvendigvis fra den andre. Finansdepartementet har regnet ut at for 2008 så utgjorde fordelen vi ga boligeierne gjennom manglende inntektsbeskatning, 58 milliarder kroner. Rundt 20% av den norske befolkningen leier den boligen som de bor i og får dermed ikke ta del i denne generøse pengegaven.

Urettferdigheten oppstår ved at de som bor i egen eid bolig slipper å betale skatt på det å bo, mens de som leier betaler en slik skatt. En tenker ofte ikke over at leietakerne betaler en skatt på det å bo ettersom den ikke betales direkte, men den er der like fullt. Teknisk snakker vi om implisitte skatter, skatter en ikke betaler direkte til staten, men skatter leietakerne møter gjennom økte utleiepriser. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor mye skatt det her er snakk om, men vi snakker fort om 20-25%. For å sette tall på det; ei alenemor som leier en 2 roms for 9.000 i måneden betaler en implisitt skatt på 25.000 kroner i året, noe de som eier egen bolig slipper. Alenemødre som sliter med å få endene til å møtes må altså betale en skatt på å bo, mens de rikeste i samfunnet slipper. Høsten 2007 publiserte SSB en rapport som viste at barnefattigdommen i Norge øker. Jeg mener at skjevheter i boligbeskatningen er den viktigste grunnen.

Det vanligste forslaget til endringer i boligskatten blant økonomer er å innføre en fordelsbeskatning ved å bo i egen bolig. Jeg er enig i at dette klart er den beste løsningen økonomisk, men innser at det politisk vil være vanskelig å få gehør. Derfor vil jeg i stedet foreslå å gi de som leier et skattefradrag.

Dette kan gjøres ved å gi de som leier et sjablongmessig fradrag i inntekten på for eksempel 4000 kroner per husstandsmedlem per måned, noe som vil tilsvare en skattelette på opptil 13.440 kroner per husstandsmedlem per år. Beløpet bør settes nært normalhusleien, så 4000 er neppe et høyt beløp her. Ulemper ved denne løsningen i forhold til en løsning hvor en innfører fordelsbeskatning med en motsvarende økning av personfradraget, er at denne løsningen ikke er selvfinansierende. Den vil heller ikke gi like gunstige effekter i forhold til ressursallokeringen, og den vil ikke hjelpe de som ikke har tilstrekkelig skattbar inntekt til å dra nytte av fradraget. Den store fordelen er at løsningen bør være politisk spisbar, men det er en stor og dyr velferdsreform.

Politikere sier gjerne i festtaler at en skal gjøre det lettere å komme inn på boligmarkedet, men er det ikke på tide å ta inn over seg verden slik den faktisk er? I Norge har vi, og skal fortsatt ha, en høy andel av selveiere. Likevel kan vi ikke sikre dette ved å straffe dem som ikke har sterk nok økonomi til å kjøpe egen bolig. Disse har dårlig råd, hvorfor gjøre ting ytterligere vanskelig for dem? Vi når aldri 100% selveie, og det vil alltid være de svakeste som faller utenfor.

Om vi virkelig mener at det er et mål å utrydde fattigdommen og spesielt barnefattigdommen, så må den store velferdsreformen i neste stortingsperiode være å gi et fradrag for leiekostnader til de som leier. Dette vil gi reduserte økonomiske forskjeller.