De sosiale markedsmekanismene kom for første gang til uttrykk under krakket etter høykonjunkturen på 1870-tallet, da særlig gårdeiere på østkanten ble rammet. Erfaringene førte til at gårdeierne dempet investeringene i nye boliger, noe som i neste omgang førte til et misforhold mellom nybygging og befolkningsvekst. I tidsrommet 1880-1888 ble det bygd 280 boliger på Kristianias (Oslo fra 1925) østkant mot 342 på byens vestkant, mens befolkningsveksten i samme tidsrom var godt over 11000 og 5000 personer i de representative bydelene.

Den samme krisemekanismen gjorde seg gjeldende ved det neste store boligkrakket i 1899. I tidsrommet 1905-1910 økte befolkning på vestkanten med 4000 personer mot 11000 på østkanten, mens 72 prosent av boligproduksjon fant sted på byens vestkant.

Kilde:
NOVA 1/06 En skandinavisk boligmodell?, Erling Annaniassen