På 1600- og 1700-tallet eide bortimot 90 prosent av innbyggerne i norske småbyer i en eller annen fase av livsløpet sitt eget hus.

På tross av den forholdsvis store mobiliteten i det norste 1700-tallssamfunnet ble utleie av hus og værelser på kommersiell basis aldri noen egen seperat næring. Svært få, ja praktisk talt ingen bolighus ble bygd som utleieboliger på permanent basis.

Kilde: Eliassen, Finn-Einar (1999): Norsk småbyføydalisme?: grunneiere, huseier og husleieere i norske småbyer ca 1650-1800. HIFOs skriftserie nr. 2, Den norske historiske forening.

I Norge i dag har vi fortsatt en situasjon hvor noe over 90% av befolkningen på et eller annet tidspunkt i løpet av livet eier sin egen bolig. Selv om tallet som blir gitt av Eliassen (1999) bare gjelder småbyer, og tallet nok var høyere på landsbygda, kan dette kanskje være med på å forklare den sterke eierkulturen vi har i Norge. Disse to observasjonene skiller seg fra vært nærmeste naboland Sverige, hvor det både historisk og i dagens situasjon har vært en mer leiekultur og som det blir sagt av NOVA 1/06 en eierlikegyldighet.

Kilde: NOVA 1/06 En skandinavisk boligmodell?, Erlig Annaniassen