Vi tar et gjenbesøk til sydhavsøya vår. Robinson, Fredag og Nøttehilde bor i hytter som det kostet 1000 nøtter å bygge og som er verdt 1000 nøtter, fordi Fredag alltids kan bygge en ny til den samme prisen. Nøttehilde leier sin hytte av Robinson og betaler 100 nøtter for dette, noe som tilsvarer kostnaden ved å låne 1000 nøtter fra øybanksjef Gjedrem.

Det er stadig litt tilflytting til øya og det blir stadig bygd nye hytter. Øyrådet finner ut at de gjerne ønsker seg et idrettsanlegg. I stedet for å øke inntektsskatten bestemmer øyrådet seg for å betale for det nye idrettsanlegget ved å legge en skatt på det å bygge nye boliger. Det nye idrettsanlegget koster 1000 nøtter å bygge, og det neste året er det planlagt 10 nye hytter, så skatten blir satt til 100 nøtter per byggetillatelse.

Ettersom det nå koster 1100 nøtter å bygge ei ny hytte er alle hyttene nå verd 1100 nøtter. Leien Nøttehilde betaler er fortsatt lik kostnaden ved å låne antallet nøtter det koster å bygge ei ny hytte, og har dermed økt til 110 nøtter per år.

Øybanksjefen Gjedrem hadde kommet med et alternativt forslag til hvordan en skulle få bygd idrettsanlegget som ble nedstemt. Dette alternativet gikk ut på at alle innbyggerne skulle dele regningen likt, noe som kunne virke rimelig ettersom alle var like flinke til å samle nøtter. Fra før var det 1000 hytter på øya vår. (Omtrent vanlig forholdstall mellom nybygg og eksisterende bygningsmasse i Norge.) Så vi ser at kostnaden per hytteeier i skatt hadde blitt på under en tiendedels nøtt per hytteeier.

Selv om Fredag kanskje føler seg rikere så er han ikke det, han trenger fortsatt et sted å bo. Han har riktignok spart en tidels nøtt i skatt. Robinson har derimot blitt rikere ettersom han i tillegg til den boligen han selv bor i, har en bolig han kan leie ut eller selge. Verdien på denne hytta har gått opp fra å være verd 1000 nøtter til å være verd 1100, Robinson har altså blitt 100 nøtter rikere. Nøttehilde derimot, og alle andre som ikke allerede eier sin egen bolig, har blitt tilsvarende 100 fattigere.

Ettersom flertallet av innbyggerne på øya eide sin egen bolig og disse følte seg rikere og de tross alt hadde fått seg et nytt idrettsanlegg uten at de rike hadde måttet betale skatt for dette bestemte de seg for å beholde skatten på 100 nøtter per byggetillatelse.

Øybanksjef Gjedrem satt og skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. 80 prosent av innbyggerne på øya eide den boligen de selv bodde i mens 20 prosent av innbyggerne leide. Utleiehyttene ble eid av de 5 prosent rikeste på øya. De 200 personene som leide hadde til sammen tapt 20.000 nøtter som hadde blitt overført til de 50 rikeste på øya. I tillegg hadde de ti nye hytteeierne som var personer som hadde flyttet hjemmefra blitt 100 nøtter fattigere og det samme ville gjelde for de som skulle flytte hjemmefra neste år og året etter der. Situasjonen for de resterende 750 innbyggerne var uforandret.

Gjedrem ristet på hodet. Øya hadde ikke blitt rikere, og det eneste de egentlig hadde oppnådd var å overføre penger fra de fattigste innbyggerne på øya til de rikeste.

Epilog:

I Norge er det blitt vanlig å legge ekstra kostnader på byggingen av nye boliger. Dette kan være kostnader til idrettsanlegg, infrastruktur, kirker og lignende. Dette kan kanskje virke rimelig, at nye boligeiere skal betale for nødvendig infrastruktur i nye boligområder, men det er faktisk en beskatning og overføring av penger fra de som ikke eier bolig til de som eier mer bolig enn de trenger.

De som ikke eier den boligen som de bor i er gjerne grupper vi gjerne sier at vi ønsker å gjøre det enklere for økonomisk, alenemødre, innvandrere, sosialhjelpmottakere, minstepensjonister og personer i etableringsfasen. Dette dreier seg om store formuesoverføringer og en skatt på det å være fattig.

I tillegg til de direkte kostnadene vi legger på nye byggeprosjekter gjennom reguleringsplanene kommer også fordyring av nye boliger gjennom andre tiltak. Dette kan være at for få tomter blir gjort tilgjengelig for boligbygging, regler som regulerer boligbyggingen, alt fra hvor mye isolasjon som skal brukes til hvilke boliger som skal ligge i et område. Politikerne bør selvfølgelig få lov til å legge på miljøkrav, men da må de også være klar over hva de gjør og kompensere de som ikke allerede eier sin egen bolig for dette.

I nøtteeksempelet så blir det brukt et eksempel med en direkte skatt, i virkeligheten blir boligprisene økt gjennom tiltak som ikke gir staten en tilsvarende inntekt. Samfunnet blir altså fattigere og det eneste en egentlig oppnår er å overføre formue fra de fattigste i samfunnet til de rikeste.

Hvorfor lurer politikkerne hvor de fattige kommer fra?