Dagsrevyen hadde i dag en reportasje på en av oekonomi.no sine gamle kjepphester, offentlige påleggs påvirkning på boligprisene og de sosiale virkningene dette har.

Endringene i boligpris slike offentlige pålegg medfører, universell standard er bare en av mange, er de største velferdsoverføringene vi har.

Vi er selvfølgelig villige til å betale mer for en stor bolig enn en liten, derfor vil bruktboligprisene stige mindre enn prisen på nye boliger. La oss som et tankeeksperiment si at en regelendring fører til en økning i bruktboligprisne på 10%, og vi sier at verdien av den samlede boligmassen i Norge er på 4000 mrd, så vil verdiøkningen være på rundt 400 mrd. kroner.

Verdien på boligene vil stige, men det vil også kostnadene. Uten befolkningsveks vil bo-kostnadene i samfunnet øke med 400 mrd. de også. Om vi har en viss befolkningsøkning vil kostnadene øke med mer enn 400 mrd kroner. De fleste av oss er både forbrukere av bolig og investorer i bolig gjennom at vi eier vår egen bolig, og for oss har det lite å si. Men ca. 25% av husstandene eier ikke sin egen bolig og mange eier en mindre bolig enn de har bruk for på lang sikt.

Ettersom leieprisene følger eieprisene, vil alle som ikke eier sin egen bolig bli rammet av denne typen regelendringer. Om en 2 roms leilighet koster 10.000 i måneden, vil prisen øke til 11.000. I tankeeksperimentet vårt snakker vi om en samlet velferdsoverføring på omtrent 100 mrd. kroner.

Det kan være at vi i 2010 skal koste på oss at alt vi bygger skal være tilgjengelig for alle, slik som Kommunalminister Liv-Signe Narvarsete sier. Men vi trenger en åpen debatt om de sosiale virkningene slike regelendringer har og hva vi kan gjøre for å bøte på skadevirkningene.