Vi befinner oss på en liten sydhavsøy hvor Robinson eier en stor og en liten hytte. Den store hytta kostet Robinson 1000 nøtter mens den lille hytta kostet han 500 nøtter. Han bor i den store hytta, mens han ønsker å leie ut den lille hytta.

Alenemoren Nøttehilde har nettopp flyttet til øya sammen med sin sønn Nøtteliten. Av forskjellige grunner så er det vanskelig for Nøttehilde å kjøpe sin egen hytte, så hun har valgt å leie den lille hytta av Robinson.

Begge hyttene til Robinson er fullt ut lånefinansiert hos øybanksjef Svein til en rente på 10 %. På øya er det også en nøtteskatt på 20% som øybeboerne betaler på alt de tjener.

Skattesystemet på øya er slik at en får fradrag for alt det en betaler i rente, enten det er renter som er betalt på ei hytte som en selv bor i eller om det er renter som er betalt på lån til ei hytte som leies ut. Det betales ikke skatt på fordelen ved å eie egen bolig, men det betales skatt på leieinntekter. Robinson betaler 100 i rente på den hytten som han selv bor i og 50 i rente på den hytta som Nøttehilde leier, og får henholdsvis 20 og 10 nøtter i skattefradrag på grunn av renten.

Robinson er en rimelig mann, og krever dermed ikke mer i husleie enn det han må betale i rente til øybanksjef Svein, altså 50 i året. Av dette beløpet så må Robinson betale 10 i skatt, men ettersom han samtidig betaler 50 i renter så får han også 10 nøtter i rentefradrag i skatten slik at skatten og leieinntekten går i null.

Ettersom Nøttehilde må passe på Nøtteliten så rekker hun ikke å sanke like mange nøtter som Robinson. Nøttehilde sanker 450 nøtter og Robinson 500 nøtter.

Selv om Nøttehilde tjener mindre enn Robinson og bor dårligere, så ender hun opp med å betale mer i skatt enn Robinson.

De fleste vil nok være enige i at de som tjener mest også skal betale mest i skatt og at skattesystemet på denne sydhavsøya dermed er urettferdig. Men om vi synes at dette skattesystemet er urettferdig hvorfor gjør vi ikke da noe med skattesystemet i Norge, som skattesystemet på øya bare er en kopi av