Sverre Juul-Hansen og Henrik Aarstad hadde en gjestekronikk i DN 21. mai, og de har vært så snille at de har latt oss legge ut deres kronikk her. De er sisteårs studenter ved Industriell Økonomi og Teknologiledelse ved NTNU

Høyres skattepolitiske talsmann Gunnar Gundersen uttaler til DN.no den 3. mars at høyere egenkapitalskrav for boligkjøpere må følges opp av en utvidelse av BSU-ordningen. Vi vil gjerne tilbakevise Gundersens påstand om at BSU-ordningen er et treffsikkert virkemiddel. I stedet finner vi at ordningen bidrar til å øke de sosiale forskjellene blant unge.

Boligsparing for ungdom (BSU) er en ordning som gir ungdom under 34 år skattefradrag for sparing til bolig. I dag gis det 20% skattefradrag for årlige beløp inntil kr 20 000, mot at midlene en gang i fremtiden benyttes til finansiering av første bolig. Inntil dette er pengene låst på konto hos banken til en relativt hyggelig rente. Ordningen bejubles av såvell banker som myndigheter, og har ikke uventet oppnådd stor popularitet.

Vi skal ikke gå inn på diskusjonen om hvorvidt norske skatteregler fører til overinvestering i eiendom. Det er en god ting at unge mennesker oppfordres til å spare, men vi mener at BSU-ordningen er grunnleggende usosial og derfor burde avvikles.

For å vise dette kan man tenke seg et samfunn bestående av to typer mennesker, for ordens skyld kan vi kalle dem rike og fattige. Forskjellen mellom gruppene er at de rike, i motsetning til de fattige, har tilgang til kapitalressurser. På godt norsk har de penger på bok. Vi kan også for enkelhets skyld anta at rike og fattige har samme forventede konsum, og begge grupper har anledning til å spare 20 000 av inntektene i året. Både fattige og rike kan bli utsatt for et tilfeldig likviditetssjokk, det vil si en uforutsett utgift. Tilgangen på kapital medfører at de rike har anledning til å binde opp deler av inntekten sin i sparing i BSU, uten å frykte likviditetssjokket. Hvis de sparer 20 000 i året vil de motta 4000 i skattelette fra staten. De fattige på sin side må sikre seg mot et fremtidig likviditetssjokk, og vil derfor sette sine 20 000 i et likvid produkt, for eksempel en vanlig sparekonto.

Vi tenker oss at det kun finnes fattige og rike, og for enkelhets skyld antar vi at de er likt fordelt. Staten trenger skatteinntekter for å gjennomføre de oppgaver den er satt til. Det totale skattenivået i samfunnet er dermed fast. Hvis de rike skal få et skattelette på 4000 for å spare i BSU må det øvrige skattenivået i samfunnet øke. Hvis vi antar like mange fattige som rike, ville alle få en skattereduksjon på 2000 dersom BSU-ordningen ble lagt ned. BSU-ordningen fører dermed til at de fattige subsidierer de rikes skatteregning med 2000.

Den dagen de alle skal kjøpe bolig, og går til banken for å låne penger, vil effekten av BSU-ordningen synliggjøres gjennom forsterkede forskjeller mellom fattige og rike. I tillegg til at de fattige har minst kapital ettersom de har betalt ekstra mye skatt, vil de også få problemer med at banken oppfatter deres manglende BSU sparing som et signal om dårlig økonomisk styring. Slik sett bidrar BSU-ordningen til å forsterke forskjellene i samfunnet. I forlengelsen av diskusjonen over fremkommer det at BSU-ordningen subsidierer de som har god kontroll over egen livssituasjon og derfor minst behov for statlig støtte. Dersom man ønsker et egalitært samfunn bør skattesystemet innrettes slik at det bidrar til omfordeling av velstand i favør av de svakeste i samfunnet. Vi har vist at BSU-ordningen bidrar til det motsatte. BSU-ordningen bør derfor avvikles.