Årets budsjettprosess har startet, og vi ser tydelige tegn på at flere av politikerne i regjeringspartiene sliter med å få gjennomslag for alle sine ønsker til pengebruk. Etter flere år hvor det har vært rikelig med midler tvinger handlingsregelen nå regjeringspartiene til å prioritere. Sikkert ubehagelig for politikerne, men helt nødvendig.

Selv om Norge har over 2600 mrd på bok gjennom Statens pensjonsfond – Utland, er det ikke bare å pøse på med penger. Vi kan bare bruke pengene en gang. De pengene vi har plassert i utlandet kan vi bruke til å importere varer og tjenester uten at vi samtidig må bruke arbeidskraftressurser i Norge til å produsere varer og tjenester for eksport. Vi får et antall ledige hender som ellers ikke ville ha fått, men vi får disse hendene bare en gang. Kravene til hvordan vi skal benytte disse hendene må være like streng som det de er for resten av hendene i samfunnet.

Nordmenn er stort sett enige om at dagens generasjon ikke kan bruke opp hele oljeformuen på oss selv, vi må dele med senere generasjoner. For å komme rundt dette kommer det stadig forslag, om at vi istedenfor å investere pengene i aksjer i utlandet, må kunne investere pengene i Norge for å øke fremtidig verdiskapning.

Om vi klarer å bruke formuen vår på en måte som gjør at de ti ledige hendene som vi okkuperer i dag blir til tolv par ledige hender i fremtiden, så hadde det vært fint det. Forhåpentligvis gjør vi hele tiden investeringer som øker fremtidig verdiskapning. Det første problemet som kommer opp er at de personene som foreslår en sterkere deling mellom investeringer og forbruk, kamuflerer forbruksforslag som investeringer. De vanligste forslagene til slike ”investeringer” er i infrastruktur, vei og jernbane. Vei og jernbane høres gjerne ut som investeringer, men ofte er ikke dette mer investeringer enn hva et bilkjøp ville være for en privatperson.

Sentralbanksjef Svein Gjedrems kommenterte dette i sin årstale:

“I Nasjonal transportplan 2010-19, som vi kanskje kan anta er representativ for statlig pengebruk, er det trukket opp planer for investeringer i vei for rundt 140 mrd kroner. For om lag to tredeler av prosjektene er det gjort rede for lønnsomheten. Beregningene fanger opp spart tid og reduserte kostnader ved ulykker og miljø. Investeringskostnader og framtidige driftsutgifter trekkes fra. Prosjektene viser et samlet tap på 20 mrd kroner.”

«Det ser ut til å være ganske få veiprosjekter som er samfunnsøkonomisk lønnsomme.”

Med andre ord, når vi bruker penger på veiprosjekter i Norge så må mye av dette sees på som forbruk. Riktignok er forbruket fordelt over tid, men en binding til fremtidig forbruk er ikke nødvendigvis et pluss. For en stat er det ofte vanskelig å skille hva som er investeringer og hva som er rent forbruk, det aller meste av pengebruken har litt av begge deler i seg. Om vi tar eksempelet barnevern så har det et klart omsorgselement, men også et klart investeringselement ved at god omsorg øker sannsynligheten for at barnet i fremtiden vil betale inn skatter til staten istedenfor et helt liv som trygdemottaker.

Poenget er at vi vil få den beste balansen mellom ulike investeringer og forskjellig forbruk ved at politikerne hele tiden blir tvunget til å prioritere. Om noe ikke blir prioritert innenfor dagens budsjettrammer, samt muligheten for å heve skatte og avgiftsnivået, så er sannsynligheten stor for at formålet ikke er godt nok. Endring av regnskapsprinsipper eller oppretting av øremerkede fond endrer ikke på denne realiteten.

Hvor mye ekstra penger som kan brukes i økonomien fra et år til det neste er ingen eksakt vitenskap, dette vil komme an på hvor fleksibel vi antar at dynamikken i det norske arbeidslivet er. Om vi tror at fleksibiliteten er høy så tåler vi en rask omlegging av økonomien og en høy bruk av penger i en periode og en senere reversering, og dette kan være fornuftig om en evner å gjøre strenge prioriteringer hele veien.

“Det interessante en kan merke seg her er at de som mener at arbeidsmarkedet er fleksibelt og dermed tåler en høy oljepengebruk samtidig må mene at motkonjunkturpolitikk er unødvendig utenom i svært spesielle situasjoner.”

Dette er dessverre ikke hva vi ser, det er de samme gjengangere som er ute og roper på økt bruk av penger uavhengig av konjunktursituasjon. Det virker mer som et spill for å få slippe å gjøre de nødvendige økonomiske prioriteringene.

Det er politikernes oppgave å prioritere, de kan selvfølgelig velge å prioritere pengebruk i dag fremfor pengebruk i fremtiden. For at debatten skal være renhårig og fornuftig, må politikerne likevel vite og innrømme at det er nettopp dette de gjør.