Klimagassutslipp er en negativ eksternalitet. Det vil si at skadevirkningene av utslipp spres tynt utover, slik at ulempene i liten grad rammer den som forurenser. Dette er en klassisk problemstilling fra økonomifaget, og det finnes gode virkemidler for å løse problemet. Poenget er å innføre et system som gjør at utslippene reduseres til et nivå som ikke er skadelig *). Miljøvernpolitikk har tidligere i stor grad handlet om å regulere store punktutslipp med negative lokale konsekvenser. I en slik situasjon har det vært vanlig med direkte regulering. Det vil si at en deler ut utslippstillatelser til anlegg som forurenser. Dette er i høyeste grad et økonomisk virkemiddel, siden enhver slik regulering har en kostnad. For eksempel er et forbud ekvivalent med en utslippsavgift hvor avgiftssatsen settes så høyt at alle utslipp blir ulønnsomme.

Klimaproblemet er imidlertid av en annen og mer kompleks natur enn tradisjonell punktforurensing. Klimagassutslipp stammer fra energibruk, landbruk, avskoging, ja nær sagt all menneskelig aktivitet. Flere rapporter har vist at det vil være ekstremt dyrt å redusere utslippene tilstrekkelig **). Kostnadene ved å ikke redusere utslippene anslås likevel til å være mye høyere. Det er derfor åpenbart at utslippene bør reduseres. Det som er like åpenbart er at utslippene må reduseres på billigst mulig måte. På økonom-språket kalles virkemidler som gir måloppnåelse på billigst mulig måte for kostnadseffektive virkemidler. Direkte reguleringer kan være kostnadseffektive, dersom man har full informasjon om kostnadene ved å redusere utslipp. Slik er dessverre ikke verden. Derfor har en utviklet et system hvor utslippstillatelsene kan omsettes. Det vil si at en bedrift som kan redusere utslippene på en billig måte kan redusere mer enn sin utslippstillatelse, og selge differansen til en bedrift som ikke har samme muligheten til å redusere til en lav kostnad. Dermed holdes den samlede forurensingen på et akseptabelt nivå, mens kostnaden for samfunnet holdes på et lavest mulig nivå. De bedriftene som er flinkest til å redusere utslipp belønnes ved å kunne selge sine utslippstillatelser til andre bedrifter. Dette kalles et kvotehandelssystem, og er den løsningen som er valgt både i Kyoto-avtalen og i EUs kvotehandelssystem. Den politiske viljen til å ta på seg store utslippskutt er imidlertid såpass lav i det internasjonale samfunn, at kvotene er billigere enn det de burde vært for å ta vare på miljøet.

En utslippsavgift er speilbildet av et kvotehandelssystem. Det er et like kostnadseffektivt virkemiddel ***). I motsetning til et kvotehandelssystem, hvor en på forhånd bestemmer mengden utslipp og prisen blir bestemt av tilbud og etterspørsel i markedet, bestemmer en med en avgift prisen på forhånd, og mengden utslipp bestemmes av markedet. Resultatet blir det samme.

Er en pris på klimagassutslipp tilstrekkelig? Nei, trolig ikke, men likevel helt nødvendig. Forskning og utvikling av lavutslippsteknologi lider under samme problem som all FoU. Den som utvikler en teknologi må i stor grad finne seg i å dele gevinsten med andre. Dette resulterer i at investeringene i FoU er lavere enn optimalt. Derfor bør FoU generelt, men også på lavutslippsteknologi, subsidieres. Det er også enkelte store utslippskilder som rammes av andre markedsimperfeksjoner. Dette gjelder for eksempel privatpersoners kjøp av bil og hus, hvor den enkeltes kortsynthet gir resultater som verken er privatøkonomisk eller samfunnsøkonomisk lønnsomme. Standarder for drivstofforbruk i nye biler og byggeforskrifter som krever mer energieffektive hus kan gi viktige bidrag til å løse disse utfordringene.

*) Dette er en forenkling. Utfordringen er å finne en regulering som innebærer at kostnadene ved å redusere utslipp på marginen er lik kostnaden ved ytterligere utslipp.
**) Stern-rapporten anslår kostnaden til ca 1 prosent av verdens BNP, mens kostnadene ved å fortsette som før anslås til 5 prosent av verdens BNP.
***) Kostnadene ved en avgift kan faktisk være lavere enn med et kvotehandelssystem, fordi en avgift er mer forutsigbar, og dermed reduserer næringslivets risiko.