På pressekonferansen i forbindelse med rentemøtet sist onsdag kom Gjedrem med en advarsel om at Norge kunne oppleve tilstander som minner om hollandsk syke hvis ikke staten bremser bruken av oljekroner. I etterkant har fenomenet blitt heftig debattert, og her kommer også vårt bidrag.

Hollandsk syke er et økonomisk fenomen hvor et land får en pengegave i en kortere tidsperiode, gjerne i form av ekstraordinære inntekter fra en naturressurs, og hvor bruken av disse ekstrapengene medfører at en får en næringsstruktur som ikke er gir den beste velferdsutviklingen på lang sikt. Dette kan skje ved at en bygger opp en for stor skjermet sektor eller at en beskytter konkurranseutsatt sektor slik at næringsstrukturen her tilpasser seg på en måte som gjør at denne konkurranseutsatte sektor i fremtiden ikke kan klare å betale for ønsket import.

At det offentlige har tilgang på mye penger kan føre til manglende prioriteringer, det kan være at en bruker penger på offentlige tjenester en egentlig ikke trenger, subsidierer næringer en ikke trenger eller setter skattene for lave. Spørsmålet blir todelt: Hvor mye oljepenger kan vi bruke? Fører vi en politikk som sikrer oss riktig næringsstruktur?

Hvor stor er pengegaven?

Figuren er hentet fra Nasjonalbudsjettet 2010 side 61.

Tabellen er hentet fra Nasjonalbudsjettet 2010 side 62.

Hollandsk syke er noe vi i Norge kan risikere nettopp fordi vi har en slik pengegave, oljesektoren bidrar med store ressurser over statsbudsjettet og fordi oljenæringen vi har i Norge i dag antageligvis er overdimensjonert i forhold til hva som vil være nødvendig etter at utbyggingen av norsk sektor er fullført. I så måte kan figuren og tabellen som jeg har tatt fra nasjonalbudsjettet være nyttig lesning. I faste kroner begynner dagens strukturelle oljekorrigerte underskudd faretruende å nærme seg det vi tror at kommer til å bli det maksimale oljekorrigerte underskuddet.

En overvekt av statens utgifter er nært knyttet opp til lønnsutviklingen, staten har svært mange ansatte og i tillegg en stor andel trygdede. Lønnsutviklingen har hatt en tendens til å ligge godt over inflasjonsutviklingen, i utviklingen av pensjonsreformen har en tatt utgangspunkt i at reallønnsveksten er på 1,5% og knyttet pensjonsutbetalingene direkte mot nominell lønnsutvikling minus 75 punkter. Det er altså tenkt at pensjonistene skal få halv reallønnsutvikling i forhold til personer som er i arbeid, men altså fortsatt 75 punkter over inflasjonen, altså det faste priser skulle tilsi. Sammen med at vi må regne med at slankingen av oljesektoren vil medføre visse overgangskostnader, så betyr dette at dagens oljekorrigerte underskudd er så stort som vi kommer til å oppleve det. Innfasingen av oljepengene er fullført, pengegaven er oppbrukt.

En del av oljepengebruken vi ser over 2010-budsjettet vil gå bort igjen mer eller mindre av seg selv, trygdeutgiftene vil bli mindre, og både skatteinntektene og inntektene fra statseide selskaper er noe mindre enn vanlig. Dette vil hjelpe noe, men festen der en kunne bruke penger på alle gode formål uten å tenke på hvor disse pengene skulle hentes inn er nok over, heldigvis. Politikerne må venne seg til en debatt hvor de ikke lengre kan finansiere alle gode tiltak uten kutt eller økte skatter. På mange måter kan vi likevel si at politikerne har vært flinke, frem til nå har de ikke brukt mer penger enn den langsiktige avkastningen av oljeformuen skulle tilsi. Men har de glemt at vi har store kostnader i vente?

Næringsstruktur og arbeidsmarkedsdynamikk

Når vi får en pengegave, les: oljeinntekter, så ønsker vi å forbruke flere varer og tjenester både av dem som er produsert i skjermet sektor og av dem som er produsert i konkurranseutsatt sektor. Flere varer og tjenester fra konkurranseutsatt sektor kan vi løse enkelt ved import, men varer og tjenester fra skjermet sektor kan kun produseres innenlands. For å få til ønsket konsum av varer og tjenester fra skjermet sektor er vi dermed avhengig av å flytte arbeidere fra konkurranseutsatt sektor og over til skjermet sektor. Om vi tror at vi er rikere enn det vi faktisk så er, kan det være at vi krymper størrelsen på konkurranseutsatt sektor for mye.

Mange misforstår dette dit hen at Hollandsk syke handler om å begrense størrelsen på offentlig sektor. Dette er en grov misforståelse som kun er egnet til å skape unødvendige spenninger. Hollandsk syke handler om at kostnadene som ligger i tregheten i næringsstrukturen gjør at vi bør tenke lengre frem. Det kan være snakk om for mange ansatte i offentlig sektor, for mange ansatte i resten av skjermet sektor eller for mange ansatte i ineffektive deler av konkurranseutsatt sektor.

Det betyr blant annet at selv om vi trenger bedre infrastruktur og har pengene, likevel skal spre infrastrukturbyggingen over en lengre tid. Hvis ikke risikerer vi å bli sittende med en stor mengde lite produktive infrastrukturarbeidere i fremtiden. Det betyr ikke at vi ikke kan ansette flere sykepleiere nå om vi har råd til dette og vi tror at vi vil trenge enda flere sykepleiere i fremtiden. Vi skal likevel ikke ansette flere sykepleiere enn det vi trenger i fremtiden, da sykepleiere ikke nødvendigvis er gode til å bygge båter om det er der vi vil ha mest bruk for arbeidskraften i fremtiden. Helt enkelt snakker vi om reverseringskostnader, så det er like ille om vi bygger opp oljesektoren for mye, eller subsidiering av næringer enten det er bryggerinæringen eller bygging av solceller. Om konkurranseutsatt sektor er effektiv greier vi oss med en mindre konkurranseutsatt sektor. Også her har Norge gjort det bra, mens flere av våre naboland opplevde fall i industriproduksjonen mot 25% har det tilsvarende fallet i norsk industri begrenset seg til rundt 10%. Dette kan tyde på at vi i Norge har vært dyktige eller heldige i forhold til hvilke næringer vi driver med.

Til slutt et kraftig apropos til Gjedrem; mens mer og mer av nærings- og skattepolitikken har blitt næringsnøytral så kan vi ikke si det samme om rentepolitikken. Rentepolitikken favoriserer de næringene som har mulighet til å ha høy belåning.