Saving Capitalism from the Capitalists: Unleashing the Power of Financial Markets to Create Wealth and Spread Opportunity er det fulle navnet på boka til Raghuram Rajan som postdoktor Espen Henriksen bruker som utgangspunkt når han snakker med E24 om Stein Erik Hagen og formuesskatten. Jeg klarte ikke å holde meg unna Erlend.

Som investor er jeg kun interessert i etter-skatt-betraktninger. Samfunnet på sin side er kun interessert i før skatt betraktninger. Det kapitalistiske system baserer seg på at markedet skal allokere kapitalen dit hvor den kaster mest av seg og dermed gir høyest økonomisk vekst. For at markedet skal klare denne oppgaven må det være likhet mellom før og etter skatt-betraktningene. Innenfor et system hvor staten trenger inntekter for å produsere offentlige goder kan formueskatten være med på å hjelpe oss på vei for å oppnå dette.

Om en legger til side diskusjonen om utformingen av formueskatten og det generelle skattenivået i Norge, så kan formueskatten bli en god skatt for Norge også gitt at de fleste landene i Europa har valgt å kvitte seg med formueskatten slik at det eksisterer en viss konkurranse her.

Vi har i utgangspunktet fire hovedgrupper med skatt, formuesskatt, omsetningsskatt, toll og arveskatt. Nå tenker sikker noen at nå har han glemt inntektsskatten, men det har jeg selvfølgelig ikke. Inntektsskatten er undergruppe under formueskatten. Grunnen til at vi har inntektsskatt er at vi har måleproblemer når det gjelder å fastsette verdien på en del formuer, vi har derfor lett oss frem til et instrument som skal si noe om hvor stor formuen faktisk er slik at vi likevel kan klare å beskatte den. Instrumentet vi benytter oss av er inntekten formuen genererer. Det vi tenker oss er at høye formuer er i stand til å generere høye inntekter enten dette er inntekten en bedrift klarer å fremskaffe eller det er inntekten du og jeg klarer å framskaffe gjennom en kombinasjon av innsats og evner. Her kommer også problemet ved å bruke inntekten som en instrumentvariabel for formuen. Vi klarer ikke å skille mellom innsats og evner. Vi ønsker å beskatte evner da det er et uttrykk for flaks, det kommer opp forsikringsmotiver osv., men vi ønsker ikke å beskatte innsats da det vil medføre et effektivitetstap.

Dette effektivitetstapet kommer av at en velger å endre adferd på grunn av skatten, før og etter skatt-betraktningen er ikke den samme, samfunnet kommer dårligere ut. Det samme gjelder for bedriftene, inntektsskatten medfører at det ikke nødvendigvis er de samme investeringene som er mest lønnsomme før og etter skatt. Markedet blir ikke i stand til å allokere kapitalen og arbeidskraften dit hvor den ville ha gitt høyest avkastning og økonomisk vekst, vi får et samfunnsøkonomisk tap. Inntektsskatten vil alltid beskatte de beslutningene som kaster mye av seg i form av inntekt mer enn de beslutningene som kaster lite av seg. Den forskjelsbehandler, den vil altså alltid skape et effektivitetstap. Om vi hadde klart å verdsette all formue perfekt – også evnen til å generere arbeidsinntekt – så burde vi ha kvittet oss med alt som heter inntektsskatt.

Så enkel er dessverre ikke verden, noen ganger er vi avhengig av denne instrumenteringen. Det betyr likevel ikke at vi alltid bør benytte oss av denne instrumenteringsteknikken. Vi har blitt så vant med å gjøre det slik at det nesten virker som vi har glemt at det nettopp er det vi driver med, noe som gjerne gir oss et forklaringsproblem. Et eksempel på dette er beskatning av bolig. Her snakker vi om at vi ønsker oss en fordelsbeskatning. Vi ønsker å tenke oss til en tenkt inntekt av boligen som en instrumentering av boligverdien for så å beskatte den tenkte inntekten. Det er jo egentlig verdien av boligen vi ønsker å beskatte og verdien av boligen er det ganske enkelt å måle og det blir mye lettere å forsvare hva man gjør.

For investeringer hvor det er enkelt å måle formuesverdien, så bør en basere seg på en ren formuesskatt. For investeringer hvor det er vanskeligere å måle formuesverdiene, så bør en benytte seg av en blandingsteknikk mellom formueskatt og instrumentering via inntekten. Totalbeskatningen må være den samme. En kan gi en likviditetsutgang, men det er et mindre problem. Formueskatten kan altså være til hjelp for markedet og dermed kapitalismen og samfunnet. Andrerunde-effektene vil også bety at en har mulighet for å senke det samlete skattetrykket. En kan likevel hevde at det generelle skattetrykket er for høyt, eller at kapitalinntekt bør beskattes mildere enn arbeidsinntekt. Det er likevel en annen diskusjon enn om vi bør ha formueskatt eller ikke.

La de som sutrer sutre, de som heller vil senke formuesbeskatningen enn inntektsbeskatningen kan jo umulig tro at de skal tjene noe særlig i framtiden.