Etter å ha satt i gang en verdifull skatte-/effektiviseringsdebatt, så er Victor Norman i ferd med å spore av i et intervju med DN 15.01 . Dette gjør han ved å fremme et forslag om en full omlegging av skattesystemet. Med dette forslaget så får han hele diskusjonen som har vært til nå til å fremstå som en teoretisk skrivebordsdiskusjon og gjør situasjonen vanskelig for dem som vil komme med konkrete forslag.
Norman foreslår et system hvor en skal skattlegge forbruk og ikke inntekt. Beløpet som skal bli beskattet er inntekt + lån – sparing. I tillegg til en forbruksskatt ser han for seg en større grad av brukerbetaling. Grunnen til at Norman ønsker seg en slik modell er at han tenker seg at det samlede mulige forbruket i Norge er et begrenset gode og at det må fordeles mellom offentlige og private. Inntekt bør ikke beskattes da dette fører til mindre arbeidstilbud og dermed mindre produksjon av goder til fordeling.
Normans system minner veldig om et system som bygger på fordelsprinsippet, da offentlig tjenestetilbud og offentlig infrastruktur gjør det mulig å forbruke ressurser på en effektiv måte. Et av problemene med fordelsprinsippet og her som skatt på forbruk er at det vanskelig lar seg forene med å bruke skattesystem til å omfordele inntekt og formue. Selv ikke Normans forslag om progressive forbruksskatter vil løse dette problemet. Om en gjør systemet for progressivt så vil middelklassen bli sittende igjen med regningen og da blir ikke systemet gjennomførbart.
Jeg klarer heller ikke å forstå hvorfor ikke bedrifter skal beskattes – krever ikke bedrifters forbruk ressurser på samme som privat forbruk? Når vi diskuterer skatt er noe av det viktigste vi er opptatt av at skattene må forårsake minst mulig ineffektivitet. Store forskjeller i beskatningen av forbruk av private og av bedrifter vil medføre nettopp dette. For at en skal få inn nok penger til å dekke Norges fremtidige utgifter samt å få ned ressursbruken tilstrekkelig så må marginalbeskatningen av forbruket være temmelig høyt. Når bedriftene da ikke beskattes for deres forbruk så vil vi få mye sterkere insentiver enn det vi har i dag til at bedriftene skal ha høyt forbruk, frynsegoder og dyr kunst på veggene, isteden for å dele ut pengene som lønn og utbytte.
Normans skattesystem fører med seg mer ufornuftig ressursbruk enn det løser. Dette gjelder både for den manglende bedriftsbeskatningen og investeringer i real- og finanskapital behandles i forhold til beskatningen av læring og annen humankapital. I tillegg så vil insentivene til å snike seg unna og tilpasse seg bli enda sterkere enn i dag, på grunn av den store forskjellen i skattesatsen. En av de største fiendene for ethvert skattesystem er å lage for sterke insentiver til å lure seg unna.
Mange av feilene med Victor Normans skatteforslag kan selvfølgelig fikses, men vi kan også gjøre bruken av ressursene bedre under dagens skattesystem. Det er ingenting i veien for at vi begynner å betale rett pris for de ressursene vi benytter i dag heller, hva om vi begynner å betale rett pris for den energien vi bruker eller om vi får lik beskatning om en eier eller leier bolig? Det er på det sporet debatten bør være, så får vi bare håpe at det ikke var flere en Norman som sporet av.
3 kommentarer til “Avsporing av Norman”
Fristelsene til å prøve seg på noe i forhold til grensedragningen mellom hva som er bedriftens forbruk og hva som er lønnstakernes og eiernes forbruk vil øke vesentlig når forskjellene i beskatting blir så store som i Normans skattesystem. Vi vil både få tilfeller av skattetilpassing, som er lovlig, men som kan føre med seg store feil i ressursbruken. Eksempler på dette kan være dyre firmafester, firmaturer lunch og middagsordninger osv. I tillegg så har en skatteunndragelser, som er ulovelig, men som det krever store samfunnsressurser og avdekke. Eksempler på dette kan være hyppige kjøp av PC-er hvor de utrangerte, fortsatt meget brukbare blir tatt med hjem, samt alt mulig annet som en kan ta med seg hjem av det bedriften kan slippe unna med å kjøpe.
Frynsegoder skal nok fortsatt beskattes, problemet er alt som ligger i grenseland, for eksempel fordi det kan argumenteres at det øker produktiviteten og derfor ikke er å regne som lønn. Hva med en kontorstol til 2500 kroner, er det et frynsegode? (Nei). En kontorstol til 6800 til hjemmekontoret da? (Tja) En luksus “avslapningsstol” med massasjefunksjon og innebygget universalfjernkontroll, fortsatt til hjemmekontoret, selv om den ansatte ikke bruker det? (Sannsynligvis, men det må fanges opp i et regelverk eller meldes som skattepliktig av skatteyter før det skjer noe).
“Goldplating” heter det når organisasjoner med litt for romslige budsjetter bruker penger på ting de ikke trenger, for eksempel fordi budsjettåret løper ut og de er redd for at underforbruk gir mindre penger neste år. Hvis bedrifter ikke skal skatte av forbruk men privatpersoner skal (i enda større grad enn at bedrifter får fradrag for MVA) så må vi nok regne med å se mer av dette.
[…] Avsporing av Norman […]