Oekonomi.no

Sentralbanksjefens årstale

Sentralbanksjefen brukte som vanlig årstalen sin til å trekke noen lange linjer, se på det store bildet, samt å rette noen advarende pekefingre. Svein Gjedrem forsvarte også rentesettingen til Norges Bank i perioden 2003-2007, og ga noen hint i forhold til hva som vil være viktig for rentesettingen fremover.

Det synes som om Gjedrem er godt fornøyd med hvordan rentesettingen har virket de senere årene. Det er etablert stabile lave inflasjonsforventninger som vi nå kan benytte oss av for å få en lav realrente og svakere kronekurs. Lavere realrente vil være med på å stimulere etterspørselen innenlands og svakere kronekurs vil være med på å styrke norske bedrifters konkurransekraft. På denne måten tar bedriftene igjen noe av konkurransekraften som de har tapt de senere årene som en følge av dyre lønnsoppgjør og svakere effektivitetsforbedringer. Gjedrem påpeker igjen viktigheten av kronekursen og sier at finans- og pengepolitikken har virket etter hensikten.

Gjedrem møter også noe av kritikken fra oss som mente at renten ble satt for lavt og holdt lav for lenge i lavrenteperioden fra 2003 til 2007. Sentralbanksjefen påpekte at renten er et røft virkemiddel som ikke må overlesses med oppgaver. Det er vanskelig å bruke renten til å styre veksten i kreditt og rentesettingen påvirker bare indirekte prisstigningen i bolig- og eiendomsmarkedet.

“En klart strammere rente i vekstperioden fra 2003 ville gitt høyere kapitalinngang, klart sterkere krone, mindre industri, enda lavere inflasjon, større vekst i reallønn og flere lån til husholdninger og bedrifter i utenlandsk valuta. Veksten i kreditt og boligpriser ville trolig blitt lite påvirket. Vi ville fått sterkere omslag nå, i innenlandsk økonomi, og enda større svingninger for vår skjøre krone.»

Gjedrem nevnte likevel skattekilen i boligmarkedet og sa at på grunn av denne ville en riktig rente for husholdningene være en for høy rente for bedriftene. Han mente likevel at det ikke ville være riktig å gjøre noe med skattesystemet nå, en burde vente til etter at neste høykonjunktur har startet. Dette kan vel ikke tolkes annerledes enn at han ikke akter å gå for sterkt inn nå selv heller. I tillegg sa Gjedrem at de virkemidler som tjener økonomien nå vil kunne svekke evnen til vekst lengre fram i tid, her med i alle fall en delvis referanse til land som USA, Sveits og Japan som har satt sin rente nær null.

Sentralbanken veier altså som alltid mange elementer i sin rentesetting, det kan likevel virke som om Gjedrem er så trygg på at inflasjonsforventningene er trygt forankret at han velger å låne øynene sine til kronekursen og utviklingen i bedriftenes konkurransekraft. Dette trekker klart i retning av at Norges Bank vil prøve å unngå at den norske renten skal være vesentlig høyere enn renten vi ser hos land rundt oss. I talen sin nevnte Gjedrem også markedenes selvopprettende kraft og at økonomisk vekst og nyskapning kan komme fra økonomisk dårlige tider. Sentralbanksjefen vet at en for lav rente vil svekke disse virkningene, han vil derfor ønske å heve rentene tidligere denne gangen enn hva han gjorde sist renten var lav. Han kan likevel bli holdt igjen av andre lands sentralbanker, i frykt for hva som vil skje med kronen. Dette vil gjøre sentralbanksjefens jobb vanskelig og kunne bli et problem for Norge.

Are Oust

, ,
, , , ,

13 kommentarer til “Sentralbanksjefens årstale”

  5. Angående den siste kommentaren og noe av problemet med sentralbanksystemet – noen tanker:

    Kritikken fra SSB er berettiget, det er det liten tvil om. Allikevel synes jeg den blir litt for enkel mtp kritikken mot NB. Dvs: NB har vel ikke noe annet valg enn å følge trenden til verdensrentene for å beskytte kronekursen? Det at NB nå allikevel klarer å holde et høyere rentenivå enn resten av verden skyldes at vi har klart å holde høyere rentenivå i oppblåsingsperioden (arrester meg hvis jeg tar feil). Dette er, sett i et «krisehistorisk» perspektiv, meget fornuftig. Grunnen: Når Japan gikk på trynet og ikke klarte å reise seg igjen på 90-tallet, skyldtes det ikke bare dårlig finanspolitikk (som blant annet ikke klarte å øke inflasjonsforventningene og å fikse bankvesenet). Det skyldtes også de ekstremt lave rentene. Yenet styrket seg på 90-tallet fordi Japan ikke kunne sette ned rentene mens resten av verden gjorde det(?). Man kan på en måte si at valutakursen styrket seg fordi det relative rentenivået i Japan styrket seg mot resten av verden (selvom Japan hadde så og si 0 i rente)?

    Det er interessant å se at USA kanskje går i samme fella nå. Men i motsetning til dagens amerikanske husholdninger hadde japanske familier penger på bok. Da er det kanskje et viktig poeng å også få med seg at gjeldsveksten i amerikanske husholdninger er hoveddriveren til gjeldsveksten i USA (sett bort fra finansielle institusjoner). Bedrifter har ikke økt belåningen sin! Et worst-case scenario kan nå være, gitt at amerikanske husholdninger virkelig begynner å slite med å betjene gjelden, at utenlandske investorer mister troen på dollaren. Hva skal sentralbanken da gjøre? Renten er jo så lav at de mister et viktig virkemiddel? Hvordan skal importnasjonen USA fikse dette? (Spiller det noen rolle at amerikanerne stort sett låner av andre amerikanere?). På den annen side er en depresiering av dollaren nødvendig for å håndtere «the twin deficits», og dermed uunngåelig uansett?

    Mange spørsmål og dårlig struktur, men det er mye jeg lurer på ;). Er jeg helt på jordet her? Setter pris på om du kan svare på/kommentere noe av det jeg skriver :).

    Anders

  6. Hei og takk for ny kommentar.

    Sliter med at jeg ikke har internett for tiden, så du skal få mer utfyllende svar på mandag.

    Når det gjelder kritikken av Norges Bank, så er det to ting som gjelder der: For det første stemmer det nok at de holdt renten for lav for lenge. Noe av årsaken til dette finner vi høsten i 2002 da NB satte opp renten, vi fikk en sterk styrkning av den norske kronen og utflagging av industriarbeidsplasser. Arbeidsledighetern økte voldsomt og NB tok nok på seg mye av skylden for dette, og ønsket ikke at det skulle gjenta seg. Etter at renten nådde bunden så hadde Norges Bank en uttalt politikk på at de ikke skulle være først ute med å heve renten. I etterkant var nok dette feil, om en hadde ligget i fremkant i steden for etterkant så ville nok det stort sett hatt en positivt instrammende effekt. Noe skyld må nok likevel også finanspolitikken ta her.

    For det andre gjelder det at NB i stor grad var bundet til å føre en lavrentepolitikk ettersom Norge kun er en liten åpen økonomi. Det kan diskuteres i hvilken grad Norge er i stand til å fritt sette sine egne renter. Norsk økonomi er så lite at det egentlig ikke finnes noe eget norskt rentemarked. Nibor er egentlig bare en direkte omregning av Libor, noe som vi smertelig har fått erfare gjennom det siste året. Det finnes doktorgradsavhandlinger som viser at renten kommer til Norge via London og Tyskland og at rentwen i her igjen direkte er avhengig av renten i USA. Det blir da et spørsmål om hva Gjedrem faktisk kunne ha gjort? Om NB hadde valgt en høyrentepolitikk så ville vi kanskje bare fått effekter som Gjedrem selv nevner i talen sin som kapitaltilstrømming og valutalån. Dette ville på mange måter hvert meget uheldig. Helt fristilt kan en i alle fall ikke si at sentralbanken er.

    Når det gjelder USA er nok saken en helt annen, om ti år er jeg ganske sikker på at så og si alle vil være enig om at rentepolitikken på slutten av 90-tallet og 2000-tallet var et mislykket ekspriment. Hva dette vil bety er mindre sikkert, vil vil få høyere arbeidsledighet og lavere økonomisk vekst, men tapt økonomisk tiår? Det er vel heller usikkert, men det kan fort skje, opprydding etter slike kriser er ikke bare enkelt. Japan er et eksempel, jeg vil si at også Sverige på 90-tallet er et annet selv om krisen her langt fra var så dyp. Forskjellen mellom japan og Sverige er at oppryddingen i Svergie ofte blir sett på som en suksesshistorie. Likevel hadde Sverige lavere økonomisk vekst enn hva som skulle ha vert naturlig lenge, dåg langt fra så ille som i Japan. Men Japan har jo egentlig aldri gjort et godt forsøk på å rydde opp. Norge er den virkelige suksesshistorien, men det skyldes antageligvis at oljeprisen sprakk i 1987 før boblen i Norge hadde rukket å bygge seg virkelig opp, samtidig som vi hadde en sikkelig opprydding etterpå.

    Vi får håpe at USA vil velge og ta grep for å rydde opp og løfte tapene opp i dagen, gjerne bruke det som internasjonalt kalles den Svenske modellen, her er det skrevet en god del bra for den som er villig til å lese. Devaluering av dollaren vil vere vanskelig så lenge Kina ikke er villig til å bidra, de vil nok få sine egne problemer og da blir det nok vanskelig.

    Norges problem kan ligge i om vi velger å ikke gjøre noen opprydding, vi har penger til å la være og det er alltid farlig.

  7. Det ser ut som jeg kommenterte det meste på lørdag, men det står kanskje igjen noe på valutakurssiden.

    I verden har noen land valgt seg fastkursregime, mens mange vestlige land har valgt seg en eller annen for for inflasjonsmål.

    Som Gjedrem har påpekt så er renten et røft virkemidel og det er spørsmål om det ligger innenfor hva som er mulig å få til på en god måte å bry seg om begge deler. Som en del av inflasjonsmålet ligger det nok at en bør prøve å unngå for store kortsiktige svigninger. Mer langsiktig bør en la valutakursen finne sitt narurlige leie.

    Problemet i denne sammenhengen er de landene som velger fastkursregime for å bedre sin konkurransekraft. Dette er med på å lage ubalanser, som at USA har fått låne for mange penger. At mye av denne belåningen havnet hos husholdningene og ikke hos bedriftene er naturlig ut i fra at en del bedrifter mistet konkurransekraft. Hos husholdningene så virket konsum i dag billig både ut i fra prisen på penger og prisutviklingen på varene.

    Jeg er vel av den troen at alle ubalanser før eller siden må rettes opp i og at kostnaden vanligvis er minst om dette gjøres før heller enn siden. Spørsmålet er om situasjonen i verdensøkonomien nå er så spesiell at det kan forsvares at det skal utsettes. Om vi ligger på kanten av depresjon så er det nok riktig ellers vil nok være feil.

    Her har vi jo en klart forskjellig situasjon i USA og Norge. USA har nok bruk for en langt lavere rente enn Norge. Problemet USA og Norge har til felles er at en langvarig periode med lave renter er med på å ta fra rentevirkemidelt effekt. Dermed kan vi fort si at den lave renten var dobbelt skadelig, men spørsmålet er hvor mye en kan gjøre med det i USA nå. For den amerikanske økonomien så vil det vel ellers være ønskelig at importen går den, men det er ikke sikkert at det vil være så hyggelig for resten av verden.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *