Finanskrisen er navnet vi har gitt dyret. Det er mye mer enn en finansiell krise, det er et realøkonomisk tilbakeslag. Verden har akkurat oppdaget at den har brukt ressurser feil over lengre tid. Når de forskjellige individene oppdager at de har plassert sine ressurser feil, så ønsker de å gjøre om på dette. I utgangspunktet er dette meget positivt da det betyr at ressursene fremover kommer til å bli benyttet bedre, noe som betyr mer økonomisk vekst og fremtidig velferd for alle. Problemet er bare at når alle ønsker å endre sin ressursbruk samtidig, risikerer vi at noen ressurser går tapt. I tillegg kan vi få større prissvingninger enn hva som strengt tatt er nødvendig.

Ressursen som kan gå tapt er selvfølgelig arbeidskraft, ikke bare er det vanskelig for de personene som blir arbeidsløse, det virker også meningsløst at disse personene ikke skal bidra i samfunnet når de absolutt er i stand til det. Et annet problem er at en taper kompetanse når en ikke går på jobb, det er vanskeligere å holde seg oppdatert, derfor opplever noen at de ikke kommer seg tilbake i arbeid igjen selv om konjunkturene igjen blir gode.

Dette er da grunnen til at politikere og økonomer driver og foreslår tiltak som har som formål at korrigeringen av feilbruken av ressurser skal ta lengre tid slik at antallet som må bytte jobb samtidig ikke blir for stort. Dette er en meget vanskelig jobb, da en ikke kan sette i verk tiltak som medfører at feilbruken av ressurser får fortsette for lenge da det vil være meget kostbart.

Om rentesenkningene skyldes et ønske om en motkonjunkturpolitikk og ikke deflasjonsfrykt, så kan myndighetenes jobb i denne situasjonen kanskje best sammenlignes med det å slippe luften ut av en ballong. Norges Bank rentenedsettinger blir å lette trykket på ballongen slik at luften da kommer ut saktere, men ballongen er fortsatt ikke tømt før all lufta er kommet ut. Vi må fortsatt kvitte oss med de overkapasitetene som har bygd seg opp i enkelte næringer. En kraftig nedsetting av renten og motkonjunkturpolitikk skal da vanligvis bety at krisen varer lengre enn om vi tør å presse luften raskere ut av ballongen. Likevel, om Norges Bank er dyktig og heldig kan det være at de klarer å hindre at vi får nedbygging av kapasitet som vi fortsatt trenger, noe som lett kan skje om vi får depresjonslignede tilstander. Om dette er tilfellet så kan Norges Banks rente være med på å forkorte varigheten av en økonomisk krise, men en slik type krise må, omtrent per definisjon, uansett vare lengre enn et år.

Norge kommer fra en situasjon med ekstrem lav arbeidsledighet, og det vi antar er et ganske så fleksibelt arbeidsmarked, dette betyr at Norge er i en situasjon hvor vi tåler en ganske kraftig oppgang i arbeidsledigheten. Igjen, det å bli arbeidsledig er meget ubehagelig for de som faktisk blir det, men samfunnet kan heller ikke betale kostnaden til evig tid for at noen skal unngå dette når økonomien som helhet tåler det. Jo større fellallokeringen av ressurser har vært, jo mer arbeidsledighet må vi akseptere i ettertid for å rette opp denne feilbruken. Det kan faktisk sies så tøft at om vi ikke får en arbeidsledighet på 120.000-140.000 ledige så gjør ikke myndighetene jobben sin. De fleste prognosene ligger på rundt 100.000, mens NAV tror på en ledighet på mellom 75.000-80.000 ved utgangen av 2009. Jeg tror vel at det blir en del flere.

Om en skriker om sterke virkemidler fra myndighetene, må en samtidig tro at krisen blir tøff og langvarig. Selv tror jeg vel at vi får et relativt sterkt økonomisk tilbakeslag, som krever en viss motkonjunkturpolitikk, men at varigheten av disse ikke må bli for lang. Vi må ikke miste av syne at motkonjunkturpolitikk også har betydelige kostnader ved seg. Jeg klarer i alle fall ikke enda å se tegn på en langvarig depresjon i Norge som vil kreve langvarige og kraftige motkonjunkturtiltak over lengre tid.