Den klassiske forskjellen mellom økonomisk «høyre» (ØH) og «venstre» (ØV) er hva man synes om regulering av arbeidsmarkedet. ØV vil ha regulering for å beskytte arbeiderne og ØH vil at markedet skal ordne dette selv. I et perfekt marked er det liten tvil om at ØH har rett, uten monopolmakt og transaksjonskostnader men med perfekt informasjon vil lønn være i likevekt og det er full sysselsetting(*). I et mer realistisk scenario – lokale arbeidsmarkeder, manglende informasjon om egen produktivitet, et cetera – blir ØV sin logikk delvis rettferdiggjort og taler for fagforeninger og lover som beskytter arbeidstakere.

(*) Ikke medregnet den naturlige arbeidsledigheten som er de som er i ferd med å skifte jobb.

Ingen liker å miste jobben og det er sikkert ikke spesielt moro å gi folk sparken heller. Men, alle vet at det en gang kan bli nødvendig for å redde bedriften, derfor har det noe å si hvor kostbart det er når man skal ansette folk til å begynne med. Eller sagt på en enkel måte: Hvis det er vanskelig å kvitte seg med folk i dårlige tider så venter man i det lengste med å ansette dem i gode tider.

The Economist viser data fra Doing Business, som er et prosjekt i regi av Verdensbanken. Den komplette listen er tilgjengelig her. Slike undersøkelser skal alltid tas med en klype salt – det kan være stor forskjell mellom land på i hvilken grad lover håndheves, søksmål kan være svært kostbare i noen rettstradisjoner, tap av rykte blant kunder og potensielle fremtidige arbeidstakere kan være mer kostbart noen steder, etc. Listen er likevel god lesning, selv om man ikke uten videre kan sammenligne mellom land. Doingbusiness.org har også mye annen interessant statistikk.