Overskriften er hentet fra professor Steinar Strøms kommentar i e24. Strøms hovedpoeng er at veibygging vil kreve ressurser, også i form av arbeidskraft. Det er heller ikke slik at vi bare kan få utenlandske firmaer til å bygge og vedlikeholde veier i Norge. For det første er det krav om at statlige prosjekter skal legges ut på anbud. For det andre kommer også utenlandske firma til å gjøre innkjøp i Norge, om vi skulle nekte dem dette ville det blitt dyrt da. Ren arbeidskraftsimport ville heller ikke hjelpe stort.

Selvfølgelig skal vi bygge veier i Norge, men bare når det lønner seg. Et lands økonomi er ikke underlagt det samme settet med begrensninger som en families økonomi. Derfor må vi som land foreta politiske prioriteringer selv om vi har penger i utlandet. Staten bør bare gjennomføre investeringer når de i sum er lønnsomme. De politiske prioriteringene kan gå ut på at en velger å heve skattene, la renten øke eller at en lar arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor bli lagt ned.

At arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor blir lagt ned er egentlig ikke et problem i seg selv, andel sysselsetting i konkurranseutsatt sektor har gått ned de siste årene. Problemene kommer om omstillingen går for fort slik at for mange blir arbeidsledige på en gang. Om det skjer, øker risikoen for at mange mennesker ikke skal klare å komme seg tilbake i jobb, dette innebærer en stor kostnad både for den enkelte og for samfunnet. Et annet problem er om konkurranseutsatt sektor blir så liten at det hemmer produktivitetsutviklingen i landet som helhet. Vi bruker allerede i dag så mange oljepenger at arbeidsmarkedsdynamikken i Norge nok er presset til det ytterste.

Hovedpoenget er likevel at en fortsette må foreta politiske prioriteringer. Om en tror at en kan unngå å foreta politiske prioriteringer, vil alle tape på det. Ingen formål, som bruker ressurser, er så gode at en bare kan gjennomføre dem uten at noe annet må prioriteres ned. Ikke en gang veier.