Victor D. Norman skrev 8. desember i en kronikk i Dagens næringsliv at vi trenger å øke skattene om vi ønsker et førsteklasses offentlig tjenestetilbud. Hvordan kan dette ha seg når staten vasser i penger og vi allerede i dag betaler store deler inntekten vår i skatt?

Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, sier i et debattinnlegg i DN den 14. desember at Norman tenker feil. Sanner mener at vi må bruke pengene staten allerede har smartere og på en mer effektiv måte. Det har han selvfølgelig helt rett i. Hver eneste dag må en må jobbe for at statens penger skal brukes smartere og mer effektivt, men det kan se ut som om han glemmer at dette skjer allerede i dag. Hvert eneste år blir offentlig forvaltning dyktigere og mer effektive. Om det offentlige i større grad enn i dag skal vinne kampen om arbeidskraften, så holder det ikke at offentlig forvaltning klarer å bli mer effektiv, effektiviteten i offentlig sektor må vokse raskere enn hva vi ser i det private næringslivet. Dette vil nok bli i hardeste laget uansett om en tror på Baumols sykdom eller ikke. Selv om en tror at privatisering av det offentlige tjenestetilbudet vil gi positive effekter, så skal det litt til for at en skal klare å få seg til å tro at dette vil utgjøre nok.

Vi har likevel grep som kan gi store effektivitetsgevinster gjennom at vi fjerner en del uheldige vridningseffekter. Vi burde ha innført fordelsbeskatning av bolig, innført veiprising, avviklet AFP, fjernet skattefinansierte spareprodukter, latt arbeidsgiverne betale for en del av langtidssykefraværet og en burde heve prisen på energi opp på et samfunnsøkonomisk riktig nivå. Disse tiltakene er ikke blitt gjennomført fordi de er politisk kostbare. Kanskje de ikke hadde virket like kostbare om en visste at alternativet var et generelt høyere skattenivå eller å svekke det offentlige tjenestetilbudet. Så Jan Tore Sanner, om du virkelig ønsker en smartere og mer effektiv stat så er det her løsningene ligger.

Også Trygve Hegnar kommenterer Normans kronikk i sin leder i Finansavisen den 10. desember. Både Sanner og Hegnar bommer kraftig når de prøver seg på å forklare virkningene av Normans skatteøkninger på arbeidskraftstilbudet. De hevder begge at skatteøkningene vil føre til lavere arbeidskraftstilbud på grunn av inntektseffekten. Da glemmer de at Norman ønsker å bruke skatteøkningene til å øke lønningene i det offentlige. Om vi ser bort fra kostnadene ved å kreve inn skattene, så vil vi altså ikke kunne snakke om inntektseffekter her. Det blir rart å tenke seg at arbeidstakerne ser særskilt på skattenivået, det som er naturlig er at arbeidstakerne bryr seg om hvor mange penger det er i lønningsposen til slutt. Vi må altså kunne anta at Normans skatteøkninger, selv om de blir lagt som inntektsskatter, ikke vil gjøre noe med det totale arbeidstilbudet. Det vil derimot gjøre noe med arbeidsallokeringen. De minst lønnsomme av de private bedriftene vil måtte legge ned, mens vi vil ha flere arbeidstakere til å dekke det offentlige tjenestetilbudet. Det var jo nettopp dette som var målet med skatteøkningen. Det er jo ikke noe en gjør for å straffe noen.

Det å ha en stor konkurranseutsatt sektor har i og for seg ikke noen egenverdi i seg selv. For at vi skal klare å utnytte det at vi er rike, så må vi akseptere at de minst lønnsomme delene av konkurranseutsatt sektor flytter ut av landet. Dette vil være positivt for Norge og de landene disse bedriftene måtte velge å flytte til. Om vi mener at det offentlige forbruket i Norge er for lavt, eller at det offentlige gjennomfører for få investeringer og tror at økonomien har visse begrensninger, så er den eneste muligheten å senke det private forbruket eller investeringene. Dette kan gjøres på to måter, enten ved hjelp av finanspolitikken eller ved hjelp av pengepolitikken. I Norge har staten bra med penger, så heller ikke i dag er statlig finansieringsbehov den eneste grunnen til at vi har skatter. Vi bruker langt mindre penger enn hva den forventede permanentinntekten av petroleumsformuen alene skulle tilsi. Når vi velger å bruke bare en del av denne permanentinntekten, så er det på grunn av en tanke om at økonomien ikke tåler ubegrenset bruk av penger. Om vi som nasjon skulle bruke mer penger totalt sett enn det vi gjør nå så ville det føre til høyere arbeidsledighet i fremtiden. Om staten ønsker å bruke mer uten at det skal føre med seg høyere rentenivå så måtte vi leve med en høyere rente for å dempe privat forbruk og investeringer. Vi balanserer altså allerede i dag mellom offentlig pengebruk, skattenivået og rentenivå, og når vi gjør det så må det også være lov å si at vi gjør det. Og om noen mener at vi skal ha høyere skatter i fremtiden og ikke et mindre offentlig tjenestetilbud eller høyere rente så må også det være greit.

Høyere rente er også en form for skatt, det drar inn penger på inntekt og forbruk på samme måte som skatter. Høyere rente har sine problemer i forhold til skatter. Det er vanskeligere å styre fordelingseffektene av høyere rente, samtidig som at ikke alle inntektene som kommer av et særnorsk høyt rentenivå havner hos staten. Staten får altså ikke inn penger som den kan bruke på velferd i fremtiden. Pengepolitikken er egnet til å bruke til kortsiktige tilpasninger av økonomien, men når en kommer til fordelingen mellom privat og offentlig pengebruk, så er det skattenivået som må trå til.

Norman har altså rett i at regelen om at vi må velge mellom offentlig tjenestetilbud og lave skatter fortsatt gjelder, også i en oljeøkonomi. Det nytter ikke å si ja takk begge deler, det er ikke sånn verden fungerer. Om en velger å bruke penger på offentlig tjenestetilbud eller lavere skatter er et politisk spørsmål som jeg ikke har tenkt å legge meg opp i her. Det viktige er at tar inn over seg at det er et valg som må tas. Om valget tas så vil alle tjene på det, vi vil få synliggjort at vi ikke bare kan få alt, men at vi må ta noen ubehagelige valg. Og om vi ikke tar de ubehagelige valgene så vil vi aldri nå potensialet for norsk økonomi.