31. mai i år presenterte DN en beregning, gjort av Gunnar J. Torgersen i Holberg-Fondene. Den viste at økningen i oljeprisene som vi har opplevd gjennom de siste fire årene, har medført at bruttoverdien av den norske olje og gassen har økt fra 2,5 millioner til 7,5 millioner per nordmann. Det er snakk om ufattelig mange penger. Det store spørsmålet er hvilke konsekvenser så store beløp bør ha for den økonomiske politikken i Norge.

I den samme artikkelen så argumenterte sjeføkonom i Handelsbanken Knut Anton Mork for at poenget må være at vi skal nyte oljepengene. Derfor ventet han et skatteopprør. Det er ingen vits i å ha penger om en aldri skal nyte godt av dem, men en må bruke dem på en måte som gir størst mulig nytte.

Vi må ha et system hvor de årlige budsjettene ikke er sårbare for svingningene i oljeinntektene. Handlingsregelen er et slikt system. Om vi bruker Handlingsregelen til å bestemme oljepengebruken, så gir den en lav pengebruk i forhold til hva en kunne ha brukt og fortsatt hatt en god fordeling mellom generasjonene. (Jeg ser her bort fra behovet for sparing til vår alderdom.)

Grunnen til at vi bruker så ”lite” penger som det vi faktisk gjør, er at det ikke hadde vært bra om vi pumpet store mengder oljepenger inn i økonomien på kort tid. Vi tror at det ville gi økonomien overoppheting og omstillingsvansker, og kostnader gjennom høyere arbeidsledighet, lavere lønninger, høyere inflasjon og høyere rente. Vi tror at den samlede nytten blir høyere om vi bruker litt lengre tid og bare bruker litt ekstra penger hvert år.

Om vi ser på hele samfunnet under ett er en slik sakte innfasing fornuftig og det maksimerer den samlede nytten. Problemet kommer når vi deler inn samfunnet i grupper. Det er ikke like opplagt at alle gruppene i samfunnet kommer positivt ut med handlingsregelen.

Et viktig poeng med oljepengene er at de tilhører alle nordmenn like mye og med like store beløp. Men om staten valgte å dele ut en oljepengesjekk til landes innbyggere hvert år, så ville det hatt forskjellig verdi for folk ut fra hvor mye de hadde fra før. Om vi alle fikk utdelt 200.000 hvert år, så ville det bety mer for en minstepensjonist med 120.000 i inntekt hvert år enn hva det ville ha betydd for en person med 600.000 i inntekt. Det gjelder selv etter skatter og økte priser.

Det er også et problem at fordelene ved å ha en restriktiv oljepengebruk heller ikke fordeler seg jevnt. En minstepensjonist står ikke i fare for å miste jobben. Fattige har generelt mindre nytte av lav rente og lav inflasjon enn det middelklassen har. Alle ville lid under en svakere lønnsutvikling, men sett i forhold til gevinsten ved å få en årlig oljesjekk så ville lønnstapet bli klart størst for de med allerede høye lønninger. Det er altså de samme gruppene som hadde hatt størst nytte av stor oljepengebruk som de som har lavest kostnad ved stor oljepengebruk.

Derfor krever en restriktiv bruk av oljepengene en større omfordeling av penger over statsbudsjettet enn hva som ville vært tilfellet om vi ikke hadde hatt oljepenger i hele tatt. Dermed var det meget bra av regjeringen at de ga minstepensjonister og unge uførepensjonister et lønnsløft i år. Men det er ikke gjort med det.