Sentralbanksjef Svein Gjedrem er ute i avisene i dag og kritiserer gebyrfrihet i norske banker.

Det er nå tegn på at bankene reduserer eller fjerner prisene på mange betalingstjenester. – Det er ikke til det beste for bankkundene.

Fra pressemelding via DN

Tanken bak er todelt, den ene biten er at kryssubsidiering er ineffisient (korrekt) og den andre at det er negativt hvis bankenes inntekter reduseres (feil).

Kryssubsidiering er ikke bra, så langt er jeg enig med sentralbanksjefen – det gir nemlig feil incentiver med tanke på optimal tilpasning i markedet. Det er imidlertid lenge siden jeg har sett sentralbanksjefen ute i avisene for å klage på borettslag som har fyringskostnader inkludert i felleskostnaden…

Men, det at det er negativt for bankkundene er jeg ikke fullt så sikker på. Saken er nemlig det at banker har to inntektskilder: rentemarginen og gebyrer/avgifter/årspriser/programpriser/etc. Hvis mange banker setter gebyrene lik null så vil det bli enklere for bankkundene å sammenligne kostnadene ved banktjenester – dermed kan det bli bedre priser også for renter (høyere innskuddsrente og lavere lånerente). Dette forutsetter at kundene ikke har full rasjonalitet og ikke greier å finne de beste prisene i dagen system – en rimelig antagelse når man ser markedsandelene til dyre og billige banker nå.

Et alternativ er å hjelpe bankkundene å orientere seg i prisjungelen, i så måte er tiltak som finansportalen.no glimrende tiltak. Det vil uansett være vanskelig å fastsette verdien av ulik servicegrad mellom bankene.

Slik jeg forstår Gjedrem mener han/sentralbanken også det at det er negativt om profitten til bankene reduseres fordi dette kan føre til underinvestering i infrastruktur. Dette er i beste fall meget naivt og ville stått til stryk på en eksamensoppgave i samfunnsøkonomi. Dersom Gjedrem tror at banker investerer i infrastruktur av ren godhet fordi de tjener godt nok til det så får han tro om igjen.

Banker bruker penger på infratruktur fordi A) De ser på det som lønnsomme investeringer (e.g. sparer penger på drift), B) Kundene krever det og straffer dem som ikke tilbyr slikt (nettbanker) og C) Myndigheter krever det. Dersom det gjelder nødvendig infrastruktur som verken er lønnsomme for bankene direkte (for eksempel noe som gir en sjanse for mulig konkurs + store negative eksternaliteter) eller er synlig for kundene så får man regulere og si at de skal ha det (eller sørge for at kundene informeres bedre.

Gjedrem nevner at uten kostnadsdekning så har ikke bankene råd til store investeringer i infrastruktur, men da får man enten øke prisene der man taper penger eller legge ned virksomheten – sånn fungerer resten av næringslivet.

Myndighetene er uansett de siste som skal snakke om hva bankene bør og ikke bør gjøre. Så lenge staten kan forventes å stå som «last resort» der bankene tabber seg ut og låner ut penger uten tilstrekkelig sikkerhet så er dette en langt større kime til markedsimperfeksjoner enn hvor mye bankene tar betalt for minibankuttak.