Better City, Better Life

På et nylig besøk i Shanghai fikk jeg anledning til å besøke Expo 2010. Den gamle «Verdensutstillingen» har jo lang historie og det var på høy tid at det som nå har blitt verdens største eksportør fikk avholde arrangementet, faktisk som andre utviklingsland etter Sør-Korea.

Onde tunger vil nok ha det til at Expo nå er et nokså obskurt arrangement og at det aldri kan gjenvinne posisjonen det engang hadde med storslåtte arrangementer med varige minnesmerker (som for eksempel Eiffeltårnet). Shanghai gjør i alle fall sitt for å løfte arrangementet, det er satt av over fem kvadratkilometer til arrangementet – helt sikkert med planer om å rehabilitere denne delen av byen, tilsvarende det man for ekempel gjør ved avholdelsen av OL i Øst-London. Brorparten av verdens land er representert i større eller mindre grad og arrangementet trekker svært mange tilskuere, skjermer på Shanghai Metro rapporterte om over 300 000 hver dag jeg var der.

Men, et vesentlig spørsmål er hva man egentlig vil med arrangementet. I år har det tittel «Better City, Better Life», det forteller jo noe om retningen men ikke mer enn at ulike land tolket det vidt forskjellig med hva de valgte å vise frem på paviljongene sine. De nordiske landene var forutsigbare og hadde alle varianter av natur og miljøvern, ispedd litt teknologi de gjerne ville vise frem. Andre land hadde helt andre vinklinger, de fleste vinklet det mot turisme på et eller annet vis. Cuba var ekstremvarianten, de hadde strengt tatt bare satt opp en bar, omgitt av bilder fra Cuba. Her får jeg ta et forbehold, nettsiden forteller om mer, så det kan hende deler var stengt da jeg var der. Når det blir såpass forskjellig så blir det litt vanskelig å forholde seg til som besøkende, for meg ble det mest interessante å se hvordan landene merkevarebygger seg selv.

På den annen side, trenger man egentlig et fokus for selve arrangementet? Det kan jo tenkes at landene best utnytter de komparative fortrinnene sine i fullstendig frikonkurranse. Island er så og si konkurs og sender en video med islandsk natur for å holde kostnadene nede, Iran prøver å lage et annet bilde av landet enn resten av verden sitter med og India tar noen forsiktige steg for å øke samarbeidet og handelen med Kina. Publikum strømmer til så det er vanskelig å argumentere mot at arrangementet fyller et behov, Kina virker godt fornøyd med å følge opp arrangørsuksessen fra OL 2008 og landene velger å møte opp og vise seg frem. Kort sagt, alle var enige om at det var et fint arrangement.