Er det på tide at sentralbanken mister uavhengigheten?

Etter at Sveriges Riksbank i dag hevet renten med 0,5 prosentpoeng er Norge nå, meg bekjent, det landet i verden med tredje laveste styringsrente. Av de to under på listen er Japan et land som normalt har kroniske problemer med lav inflasjon grunnet fallende befolkning og Sveits et lite land som har den utfordringen at de har reservevaluta for store deler av verden.

Etter hva jeg kan huske av basic makroøkonomi er det gode grunner for Norge til ikke å ha fast valutakurs med andre land (og dermed lik rente), men begrunnelsen er vel primært at konjunkturene til en oljeøkonomi kan svinge i utakt med resten av verden og at det sånn sett ikke ville vært et optimalt valutaområde å knytte seg til andre ellers sammenlignbare land. Jeg klarer imidlertid ikke å finne gode argumenter for at et land som på mange måter opplever en vedvarende høykonjunktur skal ha en av verdens laveste styringsrenter. Det er i skrivende stund høye inntekter fra olje, gass & strøm og en svært lav arbeidsledighet på 3,4 % (SSB) / 1,6 % (NAV – helt ledige). Til tross for noe sutring fra den vanlige gjengen i media er det vanskelig å forestille seg at dette skal snus på hodet med det aller første.

Så kunne det jo være at Norge sin styringsrente er normal, mens (nesten) alle andre land tar feil. Neppe. Realrenten i Norge er ca -3 % (KPI-JAE minus styringsrente). Hvis noen var i tvil er dette sterkt stimulerende pengepolitikk hvor det gjelder å bruke de pengene man har og aller helst låne mer før pengene (lånene) faller i realverdi. Om dette var midlertidig og man raskt skulle tilbake til en nøytral eller stram situasjon kunne man tilgi de absurde utslagene (som etter hvert har vart ganske lenge). Men, så lenge økonomien stimuleres pengepolitisk er det vanskelig å forstå at inflasjonen skal temmes, og snart kommer de store lønnsoppgjørene som sikkert fyrer opp under bålet (hvis lønnsveksten ikke veier opp for prisveksten bør det være uproblematisk for mange å finne bedre betalte jobber så lenge ledige stillinger langt overstiger ledigheten). All den tid Norges rente svekkes relativt til andre land vil det komme en viss inflasjon gjennom svekket valuta også, men kronen er allerede tanket så lavt at det er mulig dette i stor grad allerede er priset inn.

Det virker som om befolkningen skjønner bedre enn fagøkonomene at realrenten er langt mer interessant enn den nominelle renten. Gjeldsveksten fortsetter å nå nye høyder, ikke så rart når man har sjansen til å inflatere bort lånet og forventningen er at sentralbanken vil møte den minste økonomiske motstand med å sende den nominelle renten tilbake til bunns. Er det noen som husker Norges Bank sin respons da smitteverntiltaket var å stenge ned landet og renten ble satt i null slik at folk for all del ikke skulle tilpasse seg smittevernrådene…

Det er vanskelig å identifisere finansielle bobler før de sprekker, men både boligmarkedet og Oslo børs er nær all time high. Målt i svekkede norske kroner, vel å merke. Vanskelig å vite om dette er på grunn av forventninger om fortsatt høykonjunktur eller for å sikre seg mot fallende kroneverdi, men begge er argumenter for økt rente.

En nagende mistanke er at Norges Bank slipper å forholde seg til inflasjonsmålet fordi de er uavhengige og at forventningen dermed er at de opptrer rasjonelt. Dersom sentralbanken hadde vært politisk styrt og hadde kjørt dagens pengepolitikk synes det opplagt at opposisjonen (uansett hvilken side den svingte) ville hatt sterkt kritiske spørsmål til hvordan de utøvde mandatet sitt.

En ting er at man har en svært lav styringsrente nå, dette kan sikkert delvis forklares med at man har hatt negativ realrente i alt for mange år og derfor ønsket en gradvis avvenning. Etter det lille Norges Bank kommuniserer (og det er ulne saker) har de ikke planer om å øke renten nevneverdig (en kvarting eller kanskje to til) og når man eventuelt kan nå inflasjonsmålet kan jeg ikke huske har vært noe tema i det hele tatt. Det er nærliggende å tro at det ikke finnes noen plan.

Jeg vet ikke om det å innføre politisk styring nå har noe for seg, det vil i så fall kreve modige politikere med en preferanse for selvpining. Kanskje kunne man ha innført et uavhengig tilsyn som ropte ut når de ikke gjør jobben sin (Riksrevisjonen?) eller styrket sammensetningen og mandatet til Norges Bank Watch. Eller kanskje media kunne startet med det enkle spørsmålet til sentralbanksjefen: «Er det riktig pengepolitikk med negativ realrente i dagens situasjon og hvis ikke, når kan vi forvente en endring på dette?»