I forbindelse med at Norges Bank ved nyttår får ny sentralbanksjef i Øystein Olsen så ønsker vi å se litt på mandatet for rentesettingen og gi en vurdering av hvilke muligheter som kan komme.

De aller fleste kommentarene om renten er deskriptive kommentarer, altså kommentarer om hvordan en tror at renten vil bli satt under dagens regime. Med andre ord så kan en prøve å forstå hvordan Hovedstyret i Norges Bank med sine sju medlemmer tolker Norges Banks operative mål for rentesettingen og den informasjonen de får fra markedet.

Norges Banks operative mål:

“Norges Banks operative gjennomføring av pengepolitikken skal i samsvar med første ledd rettes inn mot lav og stabil inflasjon. Det operative målet for pengepolitikken skal være en årsvekst i konsumprisene som over tid er nær 2,5 prosent.»

I forskriften om pengepolitikken, av 29.mars 2001, §1 finner vi i tillegg:

”Pengepolitikken skal sikte mot stabilitet i den norske krones nasjonale og internasjonale verdi, herunder også bidra til stabile forventninger om valutakursutviklingen. Pengepolitikken skal samtidig understøtte finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen i produksjon og sysselsetting.»

Som for øvrig er første ledd som det vises til i det operative målet.

Hovedstyrets vurdering av forskriften

Som vi ser av forskriften så eksisterer det et ganske så romslig tolkningsskjønn. Dette har Norges Bank brukt under Gjedrem og vi har sett en tendens til at målet har fått en stadig mer fleksibel karakter. En har gitt seg selv lenger tid før en trenger å nå målet.
Her en tolkning av mandatet gjort av Norges Bank i forbindelse med utformingen av forskriften. I brev til Finansdepartementet 27. mars 2001:

”Norges Bank legger til grunn at pengepolitikken virker med et betydelig tidsetterslep. Banken må derfor være fremoverskuende i sin rentesetting. Virkningene av renteendringer er usikre og vil variere over tid. Endringer i renten vil bli foretatt gradvis, slik at banken får anledning til å vurdere virkningene av renteendringer og annen ny informasjon om den økonomiske utviklingen. Dersom prisstigningen i en periode avviker vesentlig fra målet, vil Norges Bank sette renten med sikte på at konsumprisveksten gradvis bringes tilbake til målet. Norges Bank vil søke å unngå unødige svingninger i produksjon og etterspørsel.»

Gjennom å studere blant annet foredrag som ble holdt så kom en fram til at hadde en mellomlang horisont for å nå målet, noe som tilsvarer ett til tre år. Og at den mer presise horisonten er avhengig av de forstyrrelsene som økonomien utsettes for, og innvirkningen av disse på inflasjon og realøkonomi.

Under et foredrag som Svein Gjedren holdt i regi av Centre for Monetary Economics (CME) ved Handelshøyskolen BI, 30. september 2009, kom han med en uttalesle som mange med oss tolket dit hen at denne tidshorisonten var slakket på.
Ordene Gjedrem benyttet var:

“…, men vi bør nok ha et nokså langt tidsperspektiv for når inflasjonsmålet skal nås, slik at eventuelle ubalanser som kan forstyrre aktiviteten og inflasjonen et stykke fram i tid , blir søkt tatt hensyn til.»

Det som har nødvendiggjort et skifte i slik retning er de mange sjokkene økonomien har blitt utsatt for gjennom de siste årene. Renten har vært holdt lav, uten at en nødvendigvis tror at det er tilstrekkelig for å nå inflasjonsmålet innen tre år, samtidig som en enda lavere rente vil gjøre det enda vanskeligere å nå inflasjonsmålet på lengre sikt.

Når nå Svein Gjedrem slutter og byttes ut med Øystein Olsen, gir det ytterligere muligheter til nytolkning. Selv om Olsen nok ikke vil markerer seg med like store skift i pengepolitikken som vi så da Gjedrem ble ny sentralbanksjef, så vil det alltid komme endringer ved et lederskifte. Spesielt gjelder dette ettersom norsk pengepolitikk er i en meget spennende situasjon hvor finanskrisen henger i ute, samtidig som det verste er over i Norge.

Olsen har indikert at han er svært opptatt av kontinuitet i pengepolitikken, samtidig som han har indikert at dagens lave rentenivå ikke er normalt, og at det må opp. Under en pressekonferanse kom han med følgende kommentarer:

“Ledigheten er høy og stigende internasjonalt, og situasjonen i økonomien er ikke normalisert. Da er det riktig med lav rente, sier Olsen.»

“Det er klart at det er grenser for hvor lenge dette vil vedvare, dersom lånebetingelsene er ekstremt gunstige over tid. Da hjelper det ikke at sentralbanksjefen ber folk ta høyde for økt rente, når pengepolitikken viser det motsatte.»

Olsen er neppe lile opptatt av renteforventninger og Ricardiansk ekvivalens som undertegnede, og desto mer opptatt av farene med lavinflasjon og motkonjunkturpolitikk. Vi er likevel optimistisk i troen på at den nye Sentralbanksjefen vil ta nye skritt i retning av å nedtone vekten på kortsiktig oppnåelse av inflasjonsmålet, og heller ha en sterkere vekt på stabilitet og forutsigbarhet i økonomien.