Ser vi bort fra alle eksternaliteter så hadde miljøvern vært kjempeenkelt. Regelen ville da ha vært: Tjen mest mulig penger, kjøp de varene som er billigst. Dette er kanskje det viktigste argumentet for miljøsavgifter. Innfører vi miljøavgifter slik at vi får kompensert for eksternalitetene, ville vi kunne følge den samme regelen. Og de billigste varene ville alltid vært de mest miljøvennlige. Billigst her er selvfølgelig ikke i absolutt forstand, men justert for kvalitet. Om du kommer til å bruke en genser i tre år istedenfor ett år så er den genseren du kommer til å bruke i tre år billigst selv om den absolutte prisen er dobbelt så høy. Da hadde miljøvern vært enkelt.  For miljøvern bør være enkelt, da slipper vi at folk velger feil eller at det offentlige setter i gang feil tiltak.

Dagens system er mye vanskeligere, vi har en rekke miljøeksternaliteter som mange mener at det ikke er kompensert for gjennom skattesystemet. I et forsøk på å kompensere for manglende miljøavgifter er det innført en rekke subsidier, en rekke reguleringer, en rekke kampanjer og en rekke offentlige miljøinvesteringer. Likevel vil vi alltid se en rekke valg som er feil, ganske enkelt fordi prisene er feil. Subsidier vil ofte føre til feil valg fordi de alltid vil fremme merforbruk. Tar du bussen så vil det alltid gi større utslipp enn om du ikke tar bussen, kanskje var det telefonen som egentlig var den beste løsningen. Reguleringer er vanskelig fordi de innfører terskelverdier, mens de underliggende elastisitetene fortsatt er til stede. Da vil en alltid få situasjoner hvor en lar være å innføre miljøforbedrende løsninger fordi den miljøforbedrende løsningen som var økonomisk lønnsom ikke lenger er lovlig (tilgjengelig). I tillegg ser vi at en igjen og igjen velger dyre løsninger, noe som gjør miljøvern dyrere og mer upopulært enn det trenger å være. Kampanjer er vanskelig fordi en risikerer at folk overdriver. Bruker du vaskemiddel og masse varmt vann for å vaske drikkekartongen så er hele miljøeffekten borte. Offentlige miljøinvesteringer er også kompliserte og vi får gjerne ut lite miljøeffekt for mye penger. De har gjerne andre motiver enn rent miljøvern. Det har gjerne en rekke politiske motiver, som særinteresser som oljeindustrien, den kan være teknologidrevet gjennom at stort og spennende ofte virker bra, det kan være drevet i håp om fremtidige arbeidsplasser eller det kan være ren symbolpolitikk.

Når miljøvern gjennom priser ikke alltid blir valgt så er det fordi det er politisk vanskelig. Endring i priser virker så nære og direkte, det gjør ting synlig og da stritter en gjerne i mot. Vi har også gjort det mye vanskeligere enn det burde være fordi vi hele tiden prøver å dra inn fordeling i miljøbeslutningene. Miljøvern bør være så høyt på dagsordenen at det står for seg selv. Om vi ønsker å innføre en miljøavgift på drivstoffbruk, så bør ikke disse pengene gå til subsidiering av kollektivtrafikk. Pengene bør i størst mulig grad kanaliseres tilbake til den samme gruppen som blir rammet av den nye miljøavgiften. Miljøavgifter ville ha vært like effektivt (Det er en inntektseffekt her, men la oss anta at inntektseffekten er like forurensende uansett hvem den tilfaller.), og den ville være mye enklere å innføre. Vi må heller ikke glemme at det å betale for miljøvern gjennom skatteseddelen heller ikke er uproblematisk. Mens miljøavgifter gir effektivitetsgevinst, gir vanlige fiskalskatter et effektivitetstap. Vi har også en skatteelastisitet, om vi får for lite igjen i forhold til hva vi betaler, så vil det skape misnøye. Miljøvern vil da komme i konflikt med andre viktige områder i samfunnet som skole og helse. Dette vil utvilsomt gjøre skade.

Så hva skal vi som er opptatt av miljøvern gjøre i tillegg til å kjempe for miljøavgifter og mer miljøvern gjennom priser? Vi kan moderere litt miljøvernregelen vi startet med, slik at regelen blir: Tjen mest mulig penger, bruk minst mulig. Grunnen til at regelen blir slik er at det så å si er umulig å komme frem til nøyaktig hvordan noe har blitt produsert og kompensere for de manglende miljøavgiftene. Skulle en gjøre det måtte en ha gått titalls produksjonsledd tilbake i tid, det lar seg rett og slett ikke gjøre. Den enkleste måten en da kan sikre at fraværet av miljøavgifter blir lavest mulig og dermed miljømessig riktigst å totalt forbruke minst mulig. I tillegg har vi tidligere forklart hvorfor det er rett å bidra til økonomisk vekst. Denne leveregelen er kanskje ikke så behagelig, men den er så enkel at vi enkelt kan gjøre delvise tilpasninger til den, ved å øke sparingen vår noe. Det er ikke en perfekt regel, spesielt ikke for avveining mellom ressursgrupper, men den er den beste vi har. Jo mer en klarer å sette tilside, jo bedre for miljøet!