The Economist skriver en god sak om statsgjeld. Hvor mye statsgjeld det er forsvarlig å ta opp er et tema som har vært mye opp i internasjonal økonomisk debatt, mens det naturlig nok har vært mindre aktuelt i et land som sitter på utenlandske aktiva (i.e. Oljefondet) og knapt har noen offentlig gjeld utover regninger som forfaller et par måneder frem i tid.

Japan har lenge hatt høy utenlandsgjeld og vært den utviklede verdens «syke mann» med tilnærmet nullvekst i økonomien det siste tiåret («the Lost Decade») og nå enda noen år oppå det. Frykten nå er at USA og Storbritannia skal havne i samme situasjon. Britene med ny regjering er hauker og kutter mer enn forventet – USA er noe mer forsiktige.

Så er spørsmålet, hva skal man regne med når man snakker om underskuddet og gjelden til et land? Er det for eksempel relevant å også ta med generasjonsregnskap? Til og med Norge lever kan hende over evne hvis man tar hensyn til at det nå er langt flere i arbeid per ikke-yrkesaktiv enn det kommer til å være når eldrebølgen slår til, da blir det enten kutt i tilbud eller skatteøkninger i fremtiden. Oljefondet dekker opp noe, men Pensjonsreformen dekker sannsynligvis opp mer.

Vel, artikkelen i the Economist har som sagt en god diskusjon. Den gir ikke fasitsvaret men så enkelt var det da heller sjeldent…