Vi har kommet så langt inn i krisen i verdensøkonomien at det begynner å bli lettere å se årsakene bak den og hvorfor den ble så sterk. Ikke overraskende kommer den fra arbeidsmarkedet, fra konkurranse fra nye markeder og feil i måten denne konkurransen ble møtt på av myndighetene.

I starten var det mange som pekte på finansmarkedene, men det er kun arbeidsmarkedet som evner å lage så store tap og dermed en så stor krise som den vi har hatt.

Kommentarer vi skrev tidlig i krisen:

Finanskrisen

Globalisering

Kina og India har endret verdensordenen i verdensøkonomien. Blant annet PIGS landene har tradisjonelt hatt en stor produksjon av varer som gjennom de siste årene har blitt møtt med en sterk konkurranse fra nettopp land som Kina og India. De har rett og slett ikke klart å være konkurransedyktige til ønsket lønnsnivå. I stedet for å aksepterer endrede konkurranseforhold og at disse arbeidsplassene aldri igjen kom til å bli konkurransedyktige og latt arbeidsmarkedet gradvis tilpasse seg, så har en forsøkt å stritte i mot. Myndighetene har prøvd seg på å føre en motkonjunkturpolitikk mot noe som ikke har vært en konjunktur.

Som vi skrev i innlegget Arbeidsdynamikk er dette en feil strategi, som aldri vil virke og som kun vil føre med seg kostnader og forverre krisen. Ekspansiv penge- og finanspolitikk bidro ikke bare til at en beholdt arbeidsplasser som aldri igjen kom til å bli lønnsomme. En bygde også flere hus og andre bygninger enn størrelsen på økonomien skulle tilsi og en tillot seg flere offentlige ansatte og bedre offentlige støtteordninger enn det økonomien kunne tåle på lang sikt.

Store deler av arbeidstyrken var allokert andre steder enn der den kastet mest av seg. En lønnet store deler av arbeidstyrken høyere enn hva samfunnet ”egentlig” var villige til å betale for deres produksjon. Over litt tid akkumulerte dette seg til enorme beløp, hvor bare noe av dette er synlig gjennom landenes budsjettunderskudd og gjeld.

Det verste er likevel kostnaden ved at arbeidsmarkedet ikke fikk omstrukturert seg gradvis. Når samfunnet ikke lenger maktet å betale for galskapen, når aktørene skjønte at situasjonen ikke var bærekraftig og landene ikke lenger fikk tatt opp mer gjeld, da måtte mange arbeidere finne seg nytt arbeid samtidig. Dette stilte disse arbeiderne i en mye vanskeligere situasjon enn det de ellers ville ha vært i. Ettersom produksjonen av nye arbeidsplasser er relativ stabil, vil dette bety en lenger periode i arbeidsledighet og en større sannsynlighet for evig utstøtelse fra arbeidslivet enn nødvendig. Et stort antall mennesker som ved en annen politikk ville hatt lange yrkeskarrierer foran seg, vil aldri komme inn på arbeidsmarkedet igjen.

Norge har i stor grad blitt forskånet fordi vi bare i liten grad opplever direkte konkurranse fra disse nye markedene, for oss har de vært nettopp nye markeder. Likevel har det også i Norge blitt ført en motkonjunkturpolitikk som neppe har vært heldig og som kan ramme oss mye sterkere ved neste korsvei om konkurransen da i større grad kommer til våre markeder.

Det er viktig at de som tar de politiske beslutningene forstår dybden av noe så vanskelig som motkonjunkturpolitikk, hvorfor de gjør som de gjør. Kina og India har bare så vidt begynt sin påvirkning av vestlig økonomi og arbeidsliv. Det beste vi kan gjøre er å la utviklingen komme, slippe ut luften gradvis og gi arbeidslivet tid til å tilpasse seg. Om vi prøver å stritte i mot vil vi bare gå på nye og nye smeller.