Bergens Tidende har over en periode skrevet om parkering ved Haukeland Sykehus. Det er lett å ha sympati med folk som må ut med tusenlapper for å kunne besøke terminalt syke pasienter, men dette er et villspor for å diskutere hvilket prisnivå parkeringen bør ligge på – eller i alle fall ikke et argument for at prisene bør ned.

Problemet burde være bent frem for de fleste, prisene er først og fremst et produkt av hvor mange parkeringsplasser man har tilgjengelig – ikke av hvor grådige eller hjerterå sykehuset er. Slik jeg forstår saken så er det ikke særlig med ledig plass og da ser jeg et langt verre alternativ med lavere priser – man får ikke plass den dagen man virkelig trenger det. Dette er nok et langt verre alternativ for de fleste brukerne og besøkende til et sykehus. Det går alltids an å lage flere parkeringsplasser, men i dette området antar jeg at prisen på og inngrepene for disse blir ekstrem høy (ekspropriasjon av eiendom). Så sies det jo da også i kommentarfeltet at det er tilgjengelig parkering litt lenger unna til en lavere pris, hvis dette er tilfelle spørs det hvor mye det hjelper å ekspropriere noen hus i nabolaget og bygge nytt parkeringshus.

Det kan godt hende at det trengs ordninger for eksempel for pårørende til langtidssyke. Da må man i alle fall holde tungen bent i munnen og være klar over at dette (1) Øker prisen for alle andre og (2) Gjelder den gruppen pårørende som i utgangspunktet har best råd (disponerer bil). Men, reaksjonen fra et opprørt publikum begrenser seg ikke til disse. Hva med de stakkars ansatte, og de fødende, og de som bare har en time på kontroll, et cetera.

Moralen er vel kanskje at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg – det kan nemlig gå i oppfyllelse.