Sykelønnsdebatten pågår for fullt. Dette er et tungt og komplekst tema der det er lett å trå feil, men noe bør det være mulig å si, også på oekonomi.no. Først og fremst må vi skille mellom to fundamentalt forskjellige problemstillinger: korttidsfraværet og langtidsfraværet. La oss si at 16 dager er en hensiktsmessig grense mellom disse, selv om det nok vil være en del unntak.

Når det gjelder korttidsfraværet så får man fullt betalt normal grunnlønn av arbeidsgiver inntil 16 dager per år (24 hvis IA-bedrift). For perioder lenger enn 3 dager (10 for en del IA-bedrifter) kreves sykemelding. Incentivene fra arbeidstakeren for å jobbe er i liten grad økonomiske, dersom man har bonusordning kan bonusen bli lavere og dersom man vanligvis jobber betalt overtid vil denne bortfalle. Viktigere incentiver for de fleste er arbeidsmoral, kollegafellesskap (spesielt dersom kolleger får mer å gjøre hvis noen er borte) og hvis arbeidet hoper seg opp sånn at man selv får mer å gjøre når man kommer tilbake.

Langtidsfraværet betales av Folketrygden (NAV) og kan strekke seg inntil 50 uker. Også her er det normalt full grunnlønn, men begrenset oppad til 6G (ca 430 000). Ved sykdom som strekker seg lenger enn ett år så finnes det andre ytelser fra Folketrygden, for de fleste er det den nye ytelsen arbeidsavklaringspenger som er aktuell og eventuelt uførepensjon ved varig skade. Økonomiske incentiver er her begrenset til inntekt over 6G, bortfall av bonus og overtid, og i tillegg vil nok langtidsfravær kunne påvirke lønnsutviklingen negativt. De aller fleste synes nok også at det er en betydelig sosial kostnad ved å være lenge borte fra jobb, for eksempel på grunn av menneskelige relasjoner.

Det totale sykefraværet er nå på 7,7 % og må sies å være høyt, trenden er dessuten at det stiger fort. Det var enda noe høyere i 2003, men til gjengjeld var det såpass krisestemning i 2005 (med lavere fravær enn i 2009) at man ville ha en reduksjon på 20 %.  I tillegg til folk som er på uførepensjon og andre ytelser betyr det at en stor andel av befolkningen til enhver tid er hjemme fra jobb på grunn av sykdom, hva kan så forklare dette? Norge har høy yrkesdeltakelse sammenlignet med andre land, blant annet fordi det er stor andel kvinner og eldre i arbeidslivet, og kvinner og eldre blir statistisk sett oftere syke. Dessuten har Norge et særdeles produktivt arbeidsliv og det kan være vanskelig å delta hvis man ikke viser høy effektivitet. Men, det at Norge har et spesielt «brutalt» arbeidsliv kan jeg og mange med meg vanskelig godta. I tillegg er det vel få land som har så stor grad av medbestemmelsesrett for vanlige ansatte som skulle tilsi at det er lettere å tilpasse arbeidet.

Et av forslagene for å redusere sykefraværet er å redusere prosentandelen ytelse på korttidsfraværet til en litt lavere brøk, 80 eller 90 % utbetaling er blant forslagene. Dette kan gjøres provenynøytralt ved å redusere folketrygdavgiften (skatt) med tilsvarende beløp som man sparer. Tanken er da at hvis noen bare bestemmer seg for å «ta en tredagers» så koster det i alle fall noe i tapt inntekt, mens flertallet som er genuint syke fortsatt har en stor andel av inntekten sin. Jeg antar at det er noe effekt, men det er vanskelig å si hvor mye. Som en tilhenger av økonomiske eksperimenter der dette er mulig er jeg vel mer eller mindre programforpliktet til å si at vi bør prøve. Så tar man en grundig vurdering etter noen år.

Å endre nøkkelen for hvem som betaler er nok nøkkelen for å redusere langtidsfraværet. Folketrygden (Staten) betaler og dermed har arbeidsgiveren dårligere incentiver for å følge opp og få personen tilbake i arbeid. Det er riktignok regler for at arbeidsgiver skal følge opp, men så lenge det ikke koster noe utover å erstatte arbeidskraften at folk er langtidssyke så er ikke dette nok for alle arbeidsgivere. Det kan lett tenkes tilfeller der arbeidsgiver sparer penger på at den ansatte er langtidssykemeldt, for eksempel der alternativet er å komme tilbake i jobb men ha mye korttidsfravær (som arbeidsgiver betaler for).

Dersom arbeidsgiver betaler så vil nok mange av disse jobbe langt hardere for å tilrettelegge for at den ansatte kan komme tidligere tilbake, for eksempel ved hjelp av kortere dager/uker, flere tekniske hjelpemidler, andre arbeidsoppgaver, mer oppfølging, osv. I snitt trenger det ikke koste noe mer heller, det ligger i kortene at arbeidsgiveravgiften reduseres tilsvarende. Noen arbeidsgivere med høyt fravær vil få økte kostnader, men en del av disse er kanskje ikke verdens beste arbeidsplasser når de har så høyt fravær? Noen tilfeller er dessuten ren svindel der det skulle vært permitteringer eller oppsigelser men bedriften og den ansatte sparer penger på å skaffe en sykemelding i stedet.

Det som derimot er en høyst aktuell risiko er at arbeidsgivere skyr å ansette folk som i snitt har mye fravær, for eksempel eldre, kvinner, folk med redusert helse, osv. Her trengs det gode løsninger for å sikre at det fortsatt er høy yrkesdeltakelse, ellers kan det koste mer enn det smaker. Noen bedrifter vil nok også tilpasse seg ved å i mindre grad ansette, men heller kjøpe inn tjenester fra selvstendig næringsdrivende som en erstatning, dette på godt og vondt for dem det gjelder. En fornuftig fremgangsmåte er nok å ta en gradvis endring der arbeidsgiver betaler mer av fraværet, mens man ser utviklingen an.