Her ser vi bort i fra de problemene som skapes ved ekstreminflasjon slik vi hadde i Tyskland på slutten av 1920-tallet, i flere østeuropeiske land etter overgangen til markedsøkonomien eller i Zimbabwe nå nylig. Har likevel prøvd å liste opp noen av de viktigste grunnene til at myndighetene ikke ønsker at inflasjonen skal bli på for mange prosent. Denne artikkelen har sitt motstykke i artiklene Fordeler ved inflasjonen og Deflasjon.

1. Kontanter taper seg i verdi

Vi får et tap i pengeverdien som vi betegner for inflasjonsskatt. Kostnaden ved å sitte med kontanter vil øke. Dette problemet har blitt mindre med utbredelsen av elektronisk pengeøkonomi.

2. Problemer i skattesystemet

Skattesystemet bygger på beskatning av nominelle størrelser. Det blir vanskelig å forholde seg til beløpsgrensene i skattesystemet ettersom realverdien av dem stadig endrer seg. En vil beskatte kompensasjon for inflasjon som om det er inntekt. Inntekter som blir opptjent sent i perioden beskattes hardere enn inntekter som blir opptjent tidlig i perioden. Verdien av retten til å gjøre skattemessige avskrivninger reduseres, noe som gjør det mindre lønnsomt å gjennomføre langsiktige investeringer.

3. Pengeillusjon

Dersom inflasjonen varierer over tid og mellom varegrupper, kan folk begynne å rote sammen nominelle og reelle verdier ved sammenligninger over tid og mellom varer. Vi kan rett og slett miste kunnskap om hva som er den faktiske verdien av et produkt. Det kan få enda alvorlige konsekvenser i de tilfeller hvor kjøper og selger sitter med asymmetrisk informasjon. Da kan den som sitter med best informasjon utnytte dette til å få en bedre pris enn det markedet normalt burde ha gitt. Aktørene vil start med å bruke mer tid og penger for å skaffe seg informasjon, og redusere mengden handler de gjennomfører på grunn av farene ved å handle til feil pris. Fordelene ved å ha en pengeøkonomi reduseres.

4. Større usikkerhet ved fremtiden, mer krevende å planlegge

Stadige endringer i prisene bidrar til større risiko ved innkjøp og planlegging av produksjon. Større risiko gjør at investorer vil øke kravet til avkastning, færre og andre investeringer enn det som normalt vil være de mest lønnsomme vil bli gjennomført. Ved prisstabilitet blir det lettere å finne ut hva riktig pris er på et fremtidig tidspunkt, noe som vil øke antallet handler som vil bli gjennomført. Ved forskjellig inflasjon over landegrensene vil inflasjonen i tillegg skape støy for den konkurranseutsatte sektor. I tillegg til de normale planleggingsproblemene ved inflasjon vil en også få ekstra usikkerhet i forhold til valutakursen. Da kanskje i større grad ved fast valutakurs enn ved flytende.

5. Utilsiktede fordelingsvirkninger

Ettersom inflasjonen vanskeliggjør skattlegging og verdien av for eksempel fast eiendom og bankinnskudd kan endres forskjellig ved inflasjonen kan det oppstå betydelige fordelingsvirkninger. Det samme gjelder ved forskjeller i endringen av lønn og trygdeytelser. En kan påstå at dette er et planleggingsproblem, men vi ser gang på gang at prisendringer gir store fordelingsvirkninger i samfunnet.

6. Menykostnader

Kostnaden forbundet ved å endre prisene. Opprinnelig fra kostnaden ved å trykke opp nye menyer i restauranter og lignende. Kostnaden innebærer både selve reprisingskostnaden, men også kostnaden med å finne ut hva riktig pris faktisk er. For virksomheter med stort vareutvalg så kan det å finne riktig pris være en vanskelig og kostnadskrevende prosses. Ved hyppige prisendringer kan dette fort bli en betydelig ekstrakostnad. Hva som kanskje er mer betydelig for samfunnet er at dagligvarebransjen i dag er et av de tydeligste eksemplene på at menykostnader eksisterer. Ringvirkningene herifra merkes fort. Ellers regnes menykostnader i dag ofte som lavere ettersom vi har fått mer elektronisk prising.

Selvforsterkende effekt

Som vi ser er det endringer i priser som medfører kostnaden ved inflasjon. Grunnen til at Norges Bank likevel bryr seg om gjennomsnittsinflasjon, og godtar at en utjevner høy inflasjon et sted med lav inflasjon et annet sted, er at mye av inflasjonen kommer i andre runde. Bedrifter må og kan heve sine priser fordi de selv møter et gjennomsnittelig høyere prisnivå. Her ligger også den selvforsterkende effekt. Inflasjonen sprer seg i samfunnet fordi andre må hente inn sine kostnadsøkninger. Når inflasjonen først har slått rot, er folk blitt så vant til den at de antar at prisstigningen vil vedvare. En historisk høy inflasjon fører til forventning om høy inflasjon og de som endrer priser tar hensyn til dette. Ved tiltakende inflasjon vil prissetterne ta hensyn til dette og øke prisene med en tiltakende rate. Som vi har sett så øker kostnadene radikalt ved høyere inflasjon. Den selvforsterkende effekten er en viktig årsak til at det er viktig å sette inn ressurser for å unngå at inflasjonsforventninger setter seg i samfunnet.

Norge har ikke vært i en situasjon hvor Norges Bank virkelig har måttet sette renten høyt for å unngå at inflasjonen skulle bli for høy etter at vi innførte inflasjonsmål. Renten har istedet blitt satt lavt for å unngå at inflasjonen skal bli for lav. Det er klare kostnader forbundet med at inflasjonen kan bli for lav og ikke minst om vi får deflasjon. Likevel er det mye som tyder på at det har vært like viktig for Norges Bank å få etablert et sikkelig anker, en forventning om at Norges Bank vil gjøre det som skal til for å holde inflasjonen på 2,5%.