Mye har blitt sagt i det siste om økonomenes hegemoni, langt i fra alt er helt rettferdig. Slik jeg ser det beskrev the Economist saken ganske greit i nummeret den 18. juli, i en leder og to artikler om henholdsvis makroøkonomi og finansiell økonomi.

La oss se bort i fra de som kommer med den krasseste kritikken og mener løsningen er at vi slutter å tro på komparative fortrinn, gir opp det meste av handel mellom land og i det hele tatt går tilbake til det fantastiske lykkelandet menneskeheten levde i før vi begynte med slikt. The Economist deler som sagt temaet opp i makro/finans og dette har mye for seg.

Når det gjelder kritikken mot makroøkonomien er den delt i to – lekfolk spør (1) hvorfor advarte ikke profesjonen sterkt nok når økonomien gikk inn i det som har vist seg å være en boble, og (2) hvorfor er man ikke enige om hvordan opprydningen skal foregå?

(1) Mange ser ut til å tro at svaret på det første spørsmålet er at man opererer med likevektsmodeller som forutsetter at det ikke er noen boble, men dette er en misforståelse. Vel har man likevektsmodeller men disse brukes som utgangspunkt og så løser man på forutsetningene når man analyserer ulike tema. Dersom noen som har sett etter bobler har beholdt forutsetningen om fullstendig likevekt så er svaret at de er udugelige – det er nok ikke så mange aktører som driver på slik. Det er nå engang dessuten slik at en del har advart mot bobler i forskjellige markeder, bare ikke alle økonomer på en gang. I ettertid er det lett å si at flere burde sett krakket komme men da får vi skylde litt på dårlig håndtverk, litt på dårlige data, litt på at publikum ikke hører etter og litt på at det vanligvis bare er kjeft å få hvis man varsler et krakk som ikke kommer nøyaktig som spådd. Det burde imidlertid være mulig for driftige personer som så boblen å bli rike for eksempel ved hjelp av shortsalg – her tenker jeg de som har blitt det passer på å ligge lavt i terrenget for tiden.

(2) At folk ønsker at man er noenlunde enig om løsningen på et såpass stort krakk skjønner jeg godt, men her er jeg uenig med the Economist og synes vel helst det har vippet for langt mot at alle er enige. Mantraet fra både keynesianere og puritanerne synes å være både at rentene skal i bunn, bankene skal proppes full av penger og at staten skal bruke masse penger den ikke har på bekostning av fremtidens skattebetalere. Selv i vanligvis edruelige Norge er styringsrenten nå helt nede i 1,25 % mens arbeidsledigheten ikke er høyere enn 3,1 % (SSB) / 2,7 % (NAV), i tillegg kommer svære lån til bankene og økning i offentlige budsjetter. Vel prøver man å være i forkant, men da er det ikke mye rentekrutt og friske penger igjen til seinere.

Både rentesetting (monetær politikk) og offentlige utgifter (fiskalpolitikk) er viktige tema i økonomiutdanning. Nødhjelp til banker, derimot, er ikke noe man pleier å bruke mye tid på å diskutere. Dette er i og for seg relevant kritikk men det ser likevel ut til at dette har fungert relativt bra – man var raske med å garantere bankene de penger som trengtes og det ser ut til at verdens stater får igjen det aller meste av hva de har lånt ut mens noen bankaksjonærer sitter ribbet igjen.

Også i finansiell økonomi tror man på effektive markeder med riktig satte priser (ergo: ingen bobler) i følge mange. Her er svaret noe det samme – utgangspunktet til modellen er at prisen er riktig men hvis man teller analytikere med godt betalte jobber på Wall Street, i the City eller for den saks skyld på Aker Brygge så burde det være klart for de fleste at mange håper de kan slå markedet, i praksis foregår dette i stor grad ved å finne feilprising. «Vanlige» folk går heller ikke fri, de fleste land har sett betydelige boligprisfall (dette var en betydelig forklaring på at krisen begynte i USA) men ikke så veldig mange av de som kritiserer samfunnsøkonomene nå solgte boligene sine på pristoppen.

Det er nok hakket mer grunn til kritikk av akademikerøkonomene på dette området enn når det gjelder likevektsmodeller i makroøkonomien. Men, for de fleste går forutsetningen bare så langt at man forutsetter at det ikke er systematisk overprising eller underprising og profesjonen leter med lommelykt etter tilfeller der det er det. Svært mye av fagområdet «behavioural economics» dreier seg blant annet om dette.

Hva er så konklusjonen? Tilstanden er ikke så alt for ille men er vi heldige oppnår vi litt «creative destruction» i selve profesjonen slik at finanskrisen ender opp med å gjøre samfunnsøkonomien bedre.