Nå når renten er oppe på et normalt nivå (som likevel oppfattes som høyt) er en del begynt å murre om at det er blitt dyrt. I det siste har bankene økt boliglånsrentene mer enn Norges Bank har økt styringsrenten, med begrunnelsen at finansieringen deres er blitt dyrere.

Resultatet lar ikke vente på seg, bankene får kritikk for å sko seg på kundene sine. Tore Lindholt (tidligere leder av Folketrygdfondet), (Dagsavisen 29/9) og leder i finanskomiteen Reidar Sandal (AP), (Dagbladet 30/9) er tidlig på banen – begge foreslår reguleringer på hvilke renter bankene kan ta. Gjedrem sier nei (Aftenposten 30/9) og har helt rett.

Ikke vet jeg om bankene tar for mye, godt mulig noen har sett sitt snitt til å øke rentene mer enn de burde. Dette er imidlertid det man har konkurranse til å ta seg av, hvis banken ikke er konkurransedyktig på betingelser så bytter man bank. Jeg er selv potensiell lånekunde og har all interesse av at ikke rentene er for høye, men det som har langt mer å si for meg er at jeg faktisk får lån når jeg trenger det. Dersom vi skulle få en regulering som gjorde at bankene ikke kunne dekke kostnadene ved å gi nye lån så gis det ingen nye lån og det blir kredittrasjonering. Hva hjelper det da med lave renter for de av oss som ikke peiset på og fikk lånt 5x inntekt da kreditten satt løst? Og på sikt – hva skal bankene leve av?

Noen sliter nå men stigende renter har vært varslet lenge. Fastrenter har vært og er fortsatt en mulighet, å rope på reguleringer kunne man heller gjort da bankene kastet penger etter folk.