3 kommentarer til “Politiske prioriteringer”

1. At oljepengen til en vis grad fritar politikerne for politiske prioriteringer, er helt klart et problem. Her skal det dog sies at norske politikere er mye bedre enn det de kunne ha vært.

   I motsetning til Henriksen, så tror jeg ikke at det at lønnsomme realinvesteringer ikke kommer til å bli gjennomført kommer til å være det store problemet.
   Problemene kommer til å ligge i at vi kommer til å bruke for mye penger på konsum (og ulønnsomme investeringer)slik at lønnsomheten til de investeringene som blir gjennomført vil falle. Dette vil i sin tur medføre at investeringer som ellers hadde vært lønnsomme ikke vil bli gjennomført.

   Det andre hovedproblemet er at politikerne i mindre grad vil gjennomføre reformer som gir smerte på kort sikt, men som har meget høy avkastning på lang sikt. AFP forliket ble nok dyrere enn hva tilfellet hadde vært om vi hadde hatt mindre penger. Det samme gjelder nok også landbruksoppgjøret og at det ikke kommer en skattereform på bolig.

   Det er selvfølgelig også et problem at investeringer som gir en lavere avkastning enn internasjonal sparing vil bli gjennomført, men dette problemet ville vi hatt oljepengene eller ikke. Mengden ulønnsomme investeringer vil øke og det er selvfølgelig et problem.

2. […] det samme settet med begrensninger som en families økonomi. Derfor må vi som land foreta politiske prioriteringer selv om vi har penger i utlandet. Staten bør bare gjennomføre investeringer når de i sum er […]

3. Tidligere finansminister Per Kleppe kritiserer i et leserinnlegg i DN 11.september norske økonomer og beskylder dem for å være på ville veier når de vil frata politikerne en så viktig oppgave som å fordele investeringsmidler.

   Han siterer Førsteamanuensis Espen Henriksen fra DN 25. juli: «Min påstand er at infrastrukturprosjekter i Norge nesten like ofte blir realisert som følge av politisk spill og manøvreringer som etter nøkterne lønnsomhetsvurderinger.

   Førsteamanuensis Hilde C. Bjørnland fra DN 29. august: «Jeg ser ingen løsning på problemet så lenge det er politikerne som skal bevilge penger til samferdselsinvesteringene. For å få en løsning må veiinvesteringer ut av budsjettet og kunne konkurrere med andre lønnsomme prosjekter.»

   Sjeføkonom per Richard Johansen i KS fra DN 31. juli: «det er en tendens til at når politikerne vedtar bevilgninger til et lønnsomt prosjekt, må de samtidig -for å skaffe flertall- vedta bevilgninger til en rekke mindre, direkte ulønnsomme prosjekter. Om det skyldes et krav om rettferdighet -det er urettferdig at bare noen få skal få bedre vei -eller om regelrett politisk hestehandel mellom politikere som ikke føler samfunnsansvar utenfor egen valgkrets, er her usagt.»

   Kleppe har her helt rett, når en snakker om bevilgninger som er finansiert med hjelp av skattepenger, så kan en ikke ta fra politikerne dette ansvaret. Politikerne skal reflektere innbyggernes nyttepreferanser og de kan lett ansvarliggjøres. Om det skulle være opp til en gruppe med eksperter å bestemme hvor midlene skulle brukes, så ville neppe de klare å ha noe oppfattelse av folks nyttefunksjoner. Det de kunne regne på var spart tid og gange det opp med en eller annen timekostnad. Men et sikkert begrep om nytte? Vi kunne også risikere at staten stort sett bare ville bruke penger til å øke nytten til de samme personene gang på gang om det eneste beslutningskriteriet er en maksimering av nytte. Dette blir selvfølgelig ikke rettferdig. Politisk hestehandel derimot, kan være med på å sørge for en slik rettferdighet. En kan selvfølgelig kritisere mandatfordelingen, men det er et annet spørsmål.

   En løsning for å få gjennomført flere av prosjektene med den høyeste samfunnsøkonomiske lønnsomheten er og i større grad benytte seg av bompenge finansiering. Da vil de som får nytten, også ta kostnaden. Problemet blir da at noe av nytten forsvinner, ved at noen blir utestengt fra bruken, men i tett befolkede områder er det ikke slik at veier er goder som en kan bruke uten at andres nytte går ned.