De fleste økonomer(*) er enige om at man trenger mekanismer for å styrke konkurransen og unngå monopolmakt i et kapitalistisk marked – Konkurransetilsynet.

De fleste jurister(*) er enige om at det trengs en mulighet for å anke vedtak.

(*) Dette gjelder selvsagt også de fleste andre fornuftige mennesker 😉

Regjeringen har nå et lovforslag om å gjøre det lettere for … vel … Regjeringen å overprøve Konkurransetilsynet. Helt kort går forslaget ut på å redusere fagfolkenes (byråkratene i departementet) mulighet til å komme med vurderinger i en ankesak, da er det kun de politiske vurderingene som gjenstår.

Jeg mener det er naturlig å anta at det er lettere å påvirke politikere enn byråkrater i et land med lav grad av korrupsjon som Norge. Dette fører til at incentivene for å prøve å påvirke beslutningstaker øker, rent-seeking heter dette. Rent-seeking er akkurat samme mekanisme som når ditt og datt skal ha subsidier til histen og pisten – uten at disse kan rettferdiggjøres på en objektiv måte. Er det ikke da lettere å utnytte at politikken i blant tjener interessegrupper heller enn hele velgermassen?

Når Konkurransetilsynets nei til fusjon Gilde/Prior og oppkjøp fra Prior av Nordgården ble overprøvd av Regjeringen så kan man jo spørre seg, hjelper det å ha folk i Senterpartiet – et parti med svært nære bånd til landbrukssamvirkene – i posisjon, eller er det virkelig slik at pølser og kylling ikke konkurrerer på middagsbordene i de tusen hjem? Andre parti har også kjernevelgere, Arbeiderpartiet liker ikke industriarbeidsledighet, Høyre har sin del av næringslivet å beskytte, et cetera. Selv i de tilfellene politikerne har faglige årsaker til å overprøve kan mistanken da bli vakt, enten den ene eller andre retningen. Og dersom man har politiske grunner til å omgjøre vedtak så får man heller vedta en lov som overprøver, det har man alltid mulighet for.

NHO og Konkurransetilsynet selv foreslår uavhengige klagenemnder, jeg sier meg herved hjertens enig.