Med jevne mellomrom klarer Finansnæringens Hovedorganisasjon å dra opp spørsmålet om ikke en større del av oljefondets penger skulle forvaltes av norske forvaltere. Sist i Nettavisen og i en kommentar av Agdestein i NA24 i forbindelse med fremleggingen av fondets resultat for 4. kvartal 2007. Målet med dette skal være å bygge opp et norsk finansmiljø i verdensklasse og at en større del av meglerhonoraret skal bli igjen i Norge og dermed gi staten skatteinntekter.

Et norsk finansmiljø i verdensklasse og større skatteinntekter høres selvfølgelig forlokkende ut, men her må vi holde tungen rett i munnen og tenke på hva det faktisk er vi snakker om. Om vi skal forfordele norske meglere i forhold til utenlandske så gjør vi to ting: For det første så må vi anta at vi vil få en dårligere forvaltning av pengene i oljefondet målt opp mot prisen, dette må vi kunne anta ettersom disse meglerne ikke når opp i konkurransen i dag. Selv om forvaltningen antageligvis bare blir marginalt dårligere så er det her snakk om så mange milliarder at selv små promiller vil utgjøre store summer. For det andre så vil subsidiering av arbeidsplasser innen pengeforvaltning medføre at denne næringen vil klare å tiltrekke seg mennesker fra næringer hvor de er mer produktive enn det de vil være i de nye subsidierte jobbene sine. Dermed så vil vi ikke bare tape på at vi i alle fall i en periode vil få dårligere forvaltning, vi vil også tape på at dyktige mennesker vil bli mindre produktive enn det de ellers ville ha vært.

En favorisering av norske fondsforvaltere vil ikke være bedre enn statens kjøp i Aker Kværner eller sponsing av kraftkrevende industri. Arbeidskraften må få lov til å være der den er mest produktiv. Finansnæringens Hovedorganisasjon burde være blant de første til å tro på markedet, og holde seg for gode til å føre sugerørspolitikk.