Aftenposten viser til en tysk undersøkelse som sier at vi ikke bryr oss om lønn så lenge vi tjener bedre enn sidemannen.

En sak er at dette er ganske gammelt nytt, men er det ikke slik at det i tillegg er temmelig rasjonell oppførsel? Vel sier økonomisk teori at man skal kunne kreve lønn tilsvarende grenseverdien av arbeidet, men en enklere tilnærming med usikre størrelser er at man selger arbeidskraft til høystbydende (en forenkling selvsagt, men i alle fall i nærheten om man regner ikke-monetære goder som for eksempel arbeidsmiljø om til lønn og trekker fra byttekostnader som en slags menykostnader). Dersom noen andre får bedre betalt for et arbeid man regner som noenlunde likt så betyr det at man selger for billig – noe som gir grunn til misnøye. Hvis man derimot tjener det samme så går man vel vanligvis ut fra at dette er sånn omtrent riktig betaling for arbeidet?