Det første man bør vite om «skatt» er at det er et begrep som omfatter to vidt forskjellige begrep. Den største gruppen skatter vi har er fiskalskatter, skatter som er innført for å gi staten inntekter. Den langt mindre gruppen (men som får mye oppmerksomhet) er Pigou-skatter, skatter som er opprettet for at prisen på konsum av noe skal gjenspeile samfunnets faktiske kostnader. I tillegg kommer det at noen skatter kan være en blanding, og dessuten alle hensyn til fordeling som vi foreløpig ser bort i fra.

Inntektskatt er en typisk fiskalskatt, denne er her for å skaffe staten inntekter – ikke for å hindre folk i å jobbe. Det samme gjelder arveskatt, dokumentavgift, den delen av prisen som overstiger den faktiske kostnaden for passproduksjon, et cetera.

Miljøskatter er det mest brukte eksempelet på Pigou-skatter. Her står vi overfor det tilfellet at ikke hele kostnaden ved en negativ handling/konsum bæres av den som utfører/konsumerer. Man kan for eksempel tenke seg at hobbyen min er å skyte på hårspray-flasker fra 80-tallet med rifle ute i skogen. Dette synes jeg er så moro at jeg setter en høy nytte på det, la oss si 500 petrodollars for første flaske jeg treffer og deretter svakt synkende. Flaskene var billige i innkjøp, rifleskuddene koster litt og så skal jeg finne tid å komme meg ut i skogen, jeg regner med en forventet kostnad på ca 49 petrodollars per treff her. I tillegg vet jeg det er en viss fare for hull i ozon-laget, den forventede kostnaden min ved dette er 1 petrodollars til per treff, totalt 50 i kostnader.

Hva skjer? Vel, etter å ha skutt ganske mange kasser med hårspray synker nytten min per treff (eller: hvor gøy jeg har det). Til slutt har jeg truffet så mange at den er nede på 50 petrodollar hvorpå jeg finner ut at det ikke er verdt bryet lengre, jeg kan finne på noe annet gøy (tømme gift i elven for eksempel). Problemet burde være åpenbart, hvis jeg hadde en forventet kostnad på 1 petrodollar av ødelagt ozon-lag så er det rimelig å forvente at også andre synes dette er fælt. To muligheter finnes: (1) De (eller bare noen) andre kan chippe inn og betale meg for å la være (2) noen kan skattlegge meg kostnaden alle andre får, i tilfellet 6 milliarder petrodollars per treff hvis hele verden har samme forventede kostnad per hode. Med nytte på 500 petrodollars synes jeg dette er en stiv pris og velger å la være.

Samme prinsipp gjelder for eksempel rushtidsavgift. Her er tanken at veien har begrenset kapasitet og all ekstra trafikk over et visst nivå skaper kø og forsinkelser. Problemstillingen er den samme, hvis jeg kommer som en ekstra bil skaper det litt ekstra kø for meg – og litt for alle andre. Kostnaden ved mitt ene minutt er liten, kostnaden for tusen slike en del større. Løsningen er at de kan gå sammen om å betale meg for å la være (for eksempel gjennom billigere bussbilletter) eller noen kan sette opp en autopass-stasjon som øker kostnaden min.