Det er fortsatt noen dager igjen av klimakonferansen i Cancún (29 nov-10 des)

I den forbindelse så ønsker vi å rette oppmerksomhet mot en oppsummering som vi fikk Donald til å skrive for oss i etterkant av klimakonferansen i København. Her oppsumerer han Norges posisjon og mulige måter å løse klimagassproblemet på, på en helt utmerket måte.

Hvorfor kjøper Norge klimakvoter?

Et av hovedspørsmålene i Cancún er forlengelsen av Kyotoavtalen etter 2012. Norge oppfyller forpliktelsene i Kyotoavtaken selv uten statlige kvotekjøp, men gjennom forskjellige politiske vedtak har det blitt bestemt at Norge skal overoppfylle Kyotoavtalen med 13%. Dermed har Norge et behov for å kjøpe kvoter på 5,4 mill. kvoter årlig.

Kyotoavtalen har som et slags underliggende prinsipp at landegrenser ikke skal forhindre at de beste og billigste klimatiltakende blir gjennomført. Derfor handel med klimakvoter.

Effektiv virkemiddelbruk for å regulere klimagassutslipp

Klimagassutslipp gir skadevirkninger som spres tynt utover. Om ikke forurenser da er tilstrekkelig stor nok, så risikerer vi at den enkeltes kostnad ved å kutte sine utslipp overgår den enkeltes fordel ved at akkurat disse utslippene kuttes.

Verden er stor nok, og flere rapporter forteller oss at det vil være veldig dyrt å ikke redusere de samlede utslippene tilstrekkelig. Stern-rapporten anslår kostnaden til ca 1 prosent av verdens BNP, mens kostnadene ved å fortsette som før anslås til 5 prosent av verdens BNP. Dermed burde det være åpenbart at klimagassutslippene bør reduseres.

Som et kostnadseffektivt virkemiddel har en utviklet et system hvor utslippstillatelser kan omsettes. Det vil si at en bedrift som kan redusere utslippene på en billig måte kan redusere mer enn sin utslippstillatelse, og selge differansen til en bedrift som ikke har samme muligheten til å redusere til en lav kostnad. Målet er at den samlede forurensingen kommer på et akseptabelt nivå, mens kostnaden for samfunnet holdes på et lavest mulig nivå. Denne løsningen er innebygget i Kyotoavtalen.

Problemet med kvoteordningen er at den politiske viljen til å ta på seg utslippkutt er så lav at kvotene er billigere enn det de burde ha vært for å ta vare på miljøet.

Et alternativ til kvotehandel er miljøavgifter som på mange måter gir likt resultat.

Selv om den politiske viljen hadde vært tilstrekkelig så hadde ikke pris på klimagassutslipp vært tilstrekkelig, selv om pris er helt nødvendig. Forskning og utvikling av lavutslippsteknologi lider under samme problem som all FoU. Den som utvikler en teknologi må i stor grad finne seg i å dele gevinsten med andre. Dette resulterer i at investeringene i FoU er lavere enn optimalt. Derfor bør FoU generelt, men også på lavutslippsteknologi, subsidieres.

Klimareguleringer – forbrytelse og straff eller nyttemaksimering?

Det er absolutt nødvendig å velge virkemidler som gir mest miljø for pengene, siden utslippsreduksjoner som monner vil være ekstremt dyre. Likevel raser det en debatt som tilsynelatende ignorerer dette faktum. Hvorfor?
Dagens system er ikke ambisiøst nok, selv om rammeverket er forholdsvis godt. Dette gir rikelig med skyts til dem som mener at selve rammeverket er feil.

For at systemet skal bli ambisiøst nok, så må vi få til en enighet i en enhet som er stor nok til at kostnaden ved å finansiere utslippskuttene er mindre enn kostnaden for enheten ved å la være. Samtidig må gruppen være sterk nok til at det ikke lønner seg å være på utsiden eller å bryte ut av gruppen. Dette er en formidabel utfordring, særlig fordi det er dyrt å redusere utslipp, og dette er en investering som først lønner seg om en har et forholdsvis langsiktig perspektiv.

Den norske debatten i stor grad preget av en stor grad av skepsis til systemet om kvotekjøp. Debatten om hvordan vi her hjemme skal bidra til å redusere utslipp, koker som oftest ned til en debatt om det er greit å kjøpe kvoter eller om mesteparten av kuttene skal tas hjemme. I tillegg kommer et ønske om å satse på ulike teknologier, under den klare forutsetningen at staten skal betale regningen gjennom direkte eller indirekte subsidier. Debatten om utslippsreduksjonene skal gjennomføres ute eller hjemme er interessant. Og kan gjerne kokes ned til at det er viktigere at vi får kjenne at klimatiltakene svir. Altså en slags straff, men for miljøet vil det alltid være mer effektivt om vi tar straffen gjennom miljøavgifter, slik at pengene kan bidra til størst mulig utslippskutt.

Donald avsluttet sin kommentarrekke etter København med å si at det enda var håp for verden fordi grunnholdningen i Kyoto-avtalen om at utslippskuttene må skje på billigst mulig måte, for å sikre et ambisjonsnivå som kan redde verdens klima, fortsatt lå til grunn for København-erklæringen.

Vi får håpe at håpet fortsatt lever etter Cancún!