Klimagasser øker temperaturen på jorden, og er i utgangspunktet nødvendig får å gjør den beboelig. Dersom mengden klimagasser øker vesentlig fra naturlig (før-industrielt) nivå, vil det imidlertid kunne få svært alvorlige konsekvenser som jeg ikke vil gå nærmere inn på her. Hvordan er sammenhengen mellom menneskelige utslipp og global temperaturøkning? For å forstå dette er det viktig å ha klart for seg at utslippene i et gitt år har neglisjerbar effekt på global temperatur. Det er den akkumulerte mengden klimagasser i atmosfæren som er fienden. Ulike klimagasser har ulik oppvarmingseffekt og ulik halveringstid i atmosfæren. En liste over ulike klimagasser og deres oppvarmingspotensiale finnes på klimakonvensjonens hjemmeside.

I innlegget ”Effektiv virkemiddelbruk for å regulere klimagassutslipp” på oekonomi.no forklarte jeg at omsettelige utslippskvoter (cap and trade) og avgifter på utslipp er den mest effektive måten å regulere klimagassutslipp på. Det er absolutt nødvendig å velge virkemidler som gir mest miljø for pengene, siden utslippsreduksjoner som monner vil være ekstremt dyre. Likevel raser det en debatt som tilsynelatende ignorerer dette faktum. Hva kan grunnen være? Dagens system er ikke ambisiøst nok, selv om rammeverket er forholdsvis godt. For å bruke en tidsaktuell analogi, kan en si at skinnegangen er på plass og signalanlegget fungerer, men toget kjører likevel med redusert fart. Dette gir rikelig med skyts til dem som mener at selve rammeverket er feil.

Den viktigste faktoren som kan forklare at global klimapolitikk ikke er ambisiøs nok, er at dette er et klassisk tilfelle av ”almenningens tragedie”. Et land som reduserer sine egne utslipp vil måtte ta den fulle kostnaden, mens nytten vil bli spredt tynt ut over alle verdens land. Dette kalles også n-tedelseffekten. Denne effekten skaper et koordineringsbehov. En trenger en avtale som innebærer at de fleste land (i alle fall de som slipper ut mye klimagasser) binder seg til å bidra. Dette er en formidabel utfordring, særlig fordi det er dyrt å redusere utslipp, og dette er en investering som først lønner seg om en har et forholdsvis langsiktig perspektiv. Selv om kostnaden blir i tillegg konsistent undervurdert av diverse fagmiljøer, er det snakk om betydelige størrelser (1 prosent av verdens BNP ifølge Stern-rapporten). Utslippsreduksjoner koster mye i kroner og øre, og i mange tilfeller er det en stor politisk kostnad forbundet med å gjennomføre tiltak til lav kostnad. FNs klimakonvensjon er dessverre ikke beslutningsdyktig i denne sammenhengen. Land med egne agendaer kan benytte ”filibuster-taktikk” (dvs. hale ut tiden med prosedyrespørsmål), og vi kan konstatere at det er nettopp dette som skjer.

København-erklæringen som kom 18. desember innebærer et taktskifte. En koalisjon av 28 villige land har her erklært at de vil gjøre noe med problemet. Etter min mening er dette et vesentlig gjennombrudd. Gitt at en del andre brikker faller på plass, kan denne avtalen i ettertid vise seg å være svært effektiv. Uten at USA vedtar sin klimalovgivning, vil imidlertid København-erklæringen være verdiløs.

Over til dagens system og den norske debatten. Vi har et system med utslippstak og kvotehandel (cap and trade). Dette er nedfelt i Kyoto-avtalen. Kyoto-avtalen har gitt ca 30 industrialiserte land en ”utslippsforpliktelse”. Dersom en leser Kyoto-avtalen er det nærliggende å konkludere med at ordet ”utslippsforpliktelse” er sterkt misvisende. ”Forpliktelsen” er i realiteten en tildeling av gratiskvoter, hvor Norge har fått tildelt ca 250 millioner kvoter som står på statens konto i det Norske kvoteregisteret. Det landene i realiteten har forpliktet seg til, er å levere kvoter lik sine utslipp ved utgangen av fem-årsperioden 2008-2012. På vanlig norsk har vi valgt å kalle dette for ”kvoteplikt”.

Som nevnt, er den norske debatten i stor grad preget av en stor grad av skepsis til dette systemet. Debatten om hvordan vi her hjemme skal bidra til å redusere utslipp, koker som oftest ned til en debatt om det er greit å kjøpe kvoter eller om mesteparten av kuttene skal tas hjemme. I tillegg kommer et ønske om å satse på ulike teknologier, under den klare forutsetningen at staten skal betale regningen gjennom direkte eller indirekte subsidier. Debatten om utslippsreduksjonene skal gjennomføres ute eller hjemme er interessant. Det kan være verdt å merke seg at blant annet kristennorge taler varmt for nasjonale kutt, og snakker om avlat og å feie for egen dør. Dette gjenspeiler at dette i bunn og grunn er en etisk debatt, hvor enkelte vektlegger den gode tanke og den gode handling vesentlig sterkere enn hvilke konkrete resultater disse handlingene vil føre til (pliktetikk vs. utilitarisme). Denne debatten gjenspeiler også at enkelte synes å mene at vi har gjort en forbrytelse, og at vi bør ta vår straff. Det er vanskelig å forklare et ønske om å gjøre meningsløst dyre tiltak med marginal klimaeffekt på annen måte. Enkelte sier også rett ut at klimatiltakene skal og bør svi litt. For å trekke en parallell til veitrafikken, så er det et faktum at fartsbøter bidrar til felleskassen. Hvis du kjører altfor fort, derimot, må du i fengsel. Gir fengselsstraffen et bedre resultat for samfunnet enn en saftig bot? Skal vi straffes fordi vi slipper ut forholdsvis mye, eller skal vi implementere løsninger som virker?

Det burde være, men er altså ikke åpenbart for alle at utslippskuttene må skje på billigst mulig måte, for å sikre et ambisjonsnivå som kan redde verdens klima. Denne erkjennelsen lå til grunn for Kyoto-avtalen, og ligger heldigvis også til grunn for København-erklæringen.

Det er ennå håp for verden!