Det er en vanlig misforståelse at Norge har problemer med å oppfylle sin Kyoto-forpliktelse, og derfor må kjøpe kvoter i det internasjonale markedet. Dette er feil. Norge har innført klimapolitikk som gjør at vi ligger an til å overoppfylle vår forpliktelse uten kvotekjøp.

En klimakvote er en rettighet til å slippe ut et tonn CO2 . Gjennom Kyoto-avtalen har Norge fått tildelt 51,6 millioner slike kvoter for hvert av årene 2008-2012. Kvotene er håndfaste og sporbare og de fleste av dem står på statens beholdningskonto (konto nummer 1) i det norske kvoteregisteret som administreres av Klima-og forurensingsdirektoratet (tidligere SFT).

Nasjonalbudsjettet for 2010, som er utarbeidet av Finansdepartementet, gir en oversikt over det såkalte ”Kyoto-regnskapet”. Kyoto-regnskapet er et noe misvisende navn, da dette er mer å betrakte som et budsjett, som i hovedsak er basert på fremskrivninger. Tabellen nedenfor er hentet fra Nasjonalbudsjettet i 2010 og gir en oppsummering av dette budsjettet. Linje E viser at Norge har et overskudd på 1,3 millioner kvoter årlig. Stortinget har imidlertid gjennom klimaforliket bestemt at Kyoto-forpliktelsen skal overoppfylles med 10 prosent. I tillegg har det i ulike sammenhenger blitt vedtatt å overoppfylle med ytterligere vel 3 prosent. Dermed har Norge et behov for å kjøpe kvoter på 5,4 mill. kvoter årlig.

Noen vil kanskje si at dette gjør Norge til et foregangsland i klimapolitikken, mens andre vil si at vi burde gjøre mer (enkelte ville nok uansett mene at vi burde gjøre mer). Klimadebatten er generelt sett forvirrende. Det er mange meninger ute og går. Noen meninger bunner i uvitenhet, mens andre meninger er mer ideologisk forankret. Det foregår også til en viss grad en seriøs debatt om hva som er riktig virkemiddelbruk. I fremtidige innlegg vil jeg forsøke å belyse ulike deler av kvotebudsjettet (de fleste av linjene er i seg selv verdt minst en artikkel). I neste innlegg i denne serien vil jeg imidlertid foregripe konklusjonen og argumentere for at avgifter og kvotehandelssystemer bør være de foretrukne virkemidlene for å regulere klimagassutslipp, men at de med fordel kan suppleres med enkelte tekniske standarder og subsidier til FoU.