Forbundet Norsk Industri ønsker seg null i sentrale tillegg i Norge, i følge en artikkel på E24.no. Selvfølgelig gjør de det. De representerer arbeidsgiverne og ønsker ikke for dyre lønnsoppgjør. En kan likevel skjønne dem. Det er ikke sikkert at vi får 2002 en gang til men det er ikke sikkert at vi er så langt unna heller.

Før 2002 så hadde vi hatt flere gode lønnsoppgjør. Det toppet seg med rundt 6% i tillegg i 2002. Gjedrem svarte med å sette opp renten til 7,0 prosent. Vi fikk kronestyrking, utflagging av norsk industri og klaging over Gjedrems rentesetting.

Lønnsoppgjøret i 2008 kan se ut til å bli minst like dyrt som det vi fikk i 2002, Gjedrem ser ikke ut til å være like aggressiv denne gangen. Styringsrenten er på 5,25% og det ligger inne signaler om en til to rentehevinger. Lavere rente kan muligens også bidra til at kronekursen ikke blir like sterk denne gangen. Dette selv om den andre faktoren som var med bidro til sterk krone, nemlig oljeprisen, er enda mye sterkere i dag enn det den var i 2002.

Konkurranseutsatte næringer i Norge kan dermed komme til å stå ovenfor en situasjon hvor de får sterk lønnsøkning, høy rente og sterk krone på samme tid. Dette er ikke uventet da Norges Bank valgte å ha så lav rente gjennom 2005 og 2006. Nå kan heller ikke sentralbanke hjelpe ved å kjøre en mer ekspansiv pengepolitikk i frykt for å skade inflasjonsforventingene. Forbundet Norsk Industri kan heller ikke si noe på Norges Banks rentesetting i perioden, da det var de som med de høyeste brølene messet om at renten måtte holdes lav. Da kan de heller ikke si noe på at de nå må ta det meste av regningen selv uten å dele den med skjermet sektor. Kortsiktighet lønner seg sjeldent og ikke denne gangen heller.

Når det gjelder åres lønnsoppgjør så er det vel lite som tyder på at Norsk Industri vil få viljen sin og nulloppgjør. Årets lønnsoppgjør vil innebære mange prosenter i alle sektorer. Det er også heller usikkert at neste års lønnsoppgjør kommer til å bli så mye billigere. Veksten i sysselsettingen de siste årene har stort sett kommet i privat sektor, mens offentlig sektor ligger lavt i forhold til trendveksten. Derfor er det lite som tilsier moderasjon fra den kanten med det første.

Vi må derfor vente oss dyre lønnsoppgjør for industrien og industridød i årene fremover

Det kan derfor være grunn til å minne om en av begrunnelsene for den sentraliserte, svenske lønnspolitikken på 1950-1970-tallet, slik den ble framført av LO-økonomene Rehn og Meidner:

“Ved å utsette alle bedrifter for det lønnsnivået svensk økonomi som helhet var i stand til å bære, bidro man til omstilling gjennom å presse ut de minst produktive og lønnsomme bedriftene og samtidig sikre god lønnsomhet og tilgang på arbeidskraft for de mest produktive bedriftene, slik at den samlede produktiviteten for den svenske økonomien økte.”

Vi kunne vel ha ønsket oss høyere rente tidligere og lønnsoppgjør som ikke tar helt av for å unngå den hardeste nedturen for konkurranseutsatte næringer, men når vi først har kommet i den situasjonen vi har, så har vi nå det. All den tid vi har sentrale oppgjør så kan vi trøste oss med at det er de minst lønnsomme arbeidsplassene som ryker først, og at industridøden i 2002 og 2003 ikke ga oss alt for mange varige men.